Gentrifiseringen av USAs byskoler

Når middelklassefamilier – for det meste, men ikke bare hvite – flytter fra forstedene til byen for å sende barna til nye skoler, utløses en kjedereaksjon. Boligprisene stiger og det dukker opp kaffebarer, matmarkeder og andre eksklusive butikker, mens leietakere med lave inntekter presses ut av raskt økende kostnader. Med de nye velstående beboerne øker også politiets tilstedeværelse og områdene blir tryggere. Denne prosessen med fortrengning og forvandling av bystrøk kalles gentrifisering.

Gentrifisering er på ingen måte noe nytt. Både lokale og nasjonale politiske ledere har brukt alle mulige metoder for å stue folk med lav inntekt sammen i områder med lave boligpriser – steder som tidligere ble kalt ghettoer – og rydde områder nær sentrum, vannkanten eller parker, som kan tiltrekke skattebetalere med høyere inntekt. Fra 1930- til 1970-tallet oppfordret amerikanske presidenter til en politikk kalt Urban Renewal, hvor de sendte inn bulldosere for å rive boliger i fattige strøk, kaste ut mange hundretusen innbyggere og gi områdene til private utbyggere som med statlige subsidier bygde nye boliger som var utenfor rekkevidde for nesten alle de tidligere innbyggerne.¹ Mens myndighetene og mediene så positivt på denne byfornyelsen, kalte mange andre, blant annet forfatteren James Baldwin, den for «Negro removal», som de mente var en ærligere beskrivelse.

Nye motorveier og broer ble bygd for å fordrive fattige svarte (og noen fattige hvite) innbyggere, og skape en fysisk barriere som det var umulig å krysse til fots og lett for politiet å kontrollere, mellom stadig mer overbefolkede fattigstrøk og store landområder ryddet for middelklassen.

I angivelige konkurstruede byer førte forsøkene på å bremse middelklassens utvandring mot forstedene til at ordførerne fant penger til å rive boliger og rydde land for stadioner, hoteller, konferansesentre og turistområder, som for eksempel kjøpesenterkomplekset Harborplace i Baltimore. De fattige ble tvunget til å flykte til andre deler av byen med lavere husleier og dårligere boliger, og ble med det mindre synlige for folkene ordførerne prøvde å tiltrekke seg: middelklassen i forstedene og rike turister.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Bestill nå

Fornyes til 199,- per kvartal

Skoler med egne regler

Disse metodene fungerer ikke lenger like godt. Beboerne som en gang trodde at ikke bare de, men også de som ble fordrevet, ville nyte godt av at det ble revet og bygget nytt, går nå i front mot denne byfornyelsen som bare kommer de velstående til gode og forverrer forholdene for de som allerede sliter.

Dårlige skoler har alltid vært en av hovedårsakene til at hvite middelklassefamilier foretrekker å bo i forstedene. Det har man sett i Chicago, Atlanta, Philadelphia, New York, Detroit og Washington DC. Lokal eiendomsskatt sørger for at de offentlige skolene i mange amerikanske forsteder er gode eller utmerkede. I amerikanske storbyer er derimot skatteinngangen ofte for spinkel til å sikre gode skoler i hele byen. Det er særlig tilfellet i byer som Detroit og Philadelphia, hvor det er langt flere fattige enn velstående husholdninger. Og de familiene som har råd til det, sender ofte barna sine til private skoler som er dyrere enn mange universiteter. I lang tid hadde middelklassefamilier som ville flytte fra forstedene til byen ikke annet valg enn å betale for dyre privatskoler, søke barna inn på offentlige skoler med spesialklasser for flinke elever – ofte kalt AP (Advanced Program) eller IB (International Baccalaureate) – eller utsette flyttingen til barna hadde dratt.

I teorien vil ikke elevsammensetningen endre seg markant om man åpner en ny offentlig skole i nærheten av en skole som har blitt lagt ned. Men de nye skolene i bysentrene som åpner nær fattige strøk er ikke som andre skoler.

For mange av dem er charter schools, det vil si skattefinansierte offentlige skoler som er drevet av private aktører med egne regler. De fleste av disse skolene gjør det totalt sett ikke bedre enn andre offentlige skoler i byene, men for å komme inn på de nye skolene må man ofte ha et høyere snitt i lesing og matematikk enn snittet i skolekretsen. Dermed utestenges over halvparten av de lokale elevene.²

Skremmer foreldre

Slike opptakskrav har gjort det mulig for byenes ledere å rebrande disse nye skolene og gjøre dem attraktive for middelklassefamilier. Med denne rebrandingen trekkes det opp et skille mellom de gode nye skolene og de elendige gamle skolene preget av vold og dysfunksjon.³ Når elever fra lavinntektsfamilier som ikke har godt nok snitt til å komme inn på de nye skolene blir erstattet av elever fra andre deler av byen eller forstedene med bedre snitt, skapes det en illusjon om at skolene er blitt bedre. Mediene bidrar også til denne utviklingen ved å gi lærerne æren for suksessen. Den tilsynelatende bedringen skjuler at man i virkeligheten både har importert flinkere elever og ekskludert svakere elever.

I byer med fattige svarte eller latinamerikanske strøk nær velstående sentrumsområder, har denne typen skolepolitikk vært ledd i en mer generell strategi for gentrifisering. Andre metoder for å blåse opp snittet på skolene er å ekskludere barn med for mye fravær på en tidligere skole, å ikke tilby opplæring for elever som ikke har engelsk som morsmål, ikke ha tjenester for funksjonshemmede, og å råde elever med disiplinproblemer til å slutte på skolen i stedet for å vente til de blir utvist.⁴ Noen skoler krever et anbefalingsbrev fra en skolerådgiver for å bli tatt opp. På andre skoler gjør man det vanskelig for eneforsørgere eller familier der begge foreldrene har jobb. Undervisningen kan slutte tidlig uten at elevene tilbys trygge aktiviteter etter skoletid slik at en forelder må være tilgjengelig for å hente et barn. Noen skoler krever at en av foreldrene må være med på frivillige aktiviteter eller delta på møter. Slik skremmes eneforsørgere og familier med begge foreldrene i arbeid bort fra disse skolene, mens middelklassefamilier med to foreldre lettere kan håndtere disse kravene.⁵ En annen taktikk for å få foreldre til svake elever til ikke å velge en nyåpnet skole, er å kreve at alle elevene må ha timer i et annet språk enn engelsk.⁶

«Kreming»

Hvite familier i de amerikanske storbyene sier ofte at de ønsker å bo i sosialt og økonomisk blandede strøk, men valgene deres viser at de ikke ønsker å sende barna sine til skoler hvor de får medelever som ikke ligner på deres egne barn. I Atlanta ventet ikke de hvite foreldrene i den øvre middelklassen på byens politikere. Stilt overfor valget mellom dyre privatskoler eller å flytte til forstedene, opprettet de likegodt en ny offentlig charter school. Her var bare halvparten av elevene svarte, i motsetning til 87 prosent i de andre offentlige skolene i byen.⁷

Samtidig fortsetter snittet til elevene i de eldre skolene å falle, fordi de nye skolene har stukket av med de beste elevene – et fenomen som kalles «kreming». De gamle skolene får også færre elever når familier blir tvunget til å flytte lenger unna fordi gentrifiseringen presser opp husleien. Kommunene nøler ikke med å bruke det fallende elevtallet som påskudd for å legge ned skolene. Skolebyggene blir så solgt, ofte til utbyggere som bygger nye boliger som bare forsterker gentrifiseringen.⁸ I de fleste amerikanske byene inngår den tosidige operasjonen med stengning av skoler med dårlig snitt og boligbygging for middelklassen i en strategi for «å forvandle den offentlige oppfatningen om skolekretsen for å tiltrekke seg mer velstående husholdninger og å hindre dem i å flytte til forstedene.»⁹

Oversatt av redaksjonen

Richard Keizer er professor i Amerika-studier og statsvitenskap ved Carleton College (Northfield, Minnesota).

1
Lawrence J. Vale, Purging the Poorest: Public housing and the design politics of twice-cleared communities, Univ. of Chicago Press, 2013.
2
Mary Pattillo, Black on the Block: The politics of race and class in the city, Univ. of Chicago Press, 2007.
3
Maia Cucciara, «Re-branding urban schools: Urban revitalization, social status, and marketing public schools to the upper middle class», Journal of Education Policy, 2008.
4
Sarah Karp og Linda Lutton, «One in 10 charter school students transfers out», Chicago Reporter, 9. november 2010.
5
Robert Pondiscio, How the other half learns: Equality, excellence, and the battle over school choice, Avery, New York, 2019.
6
Brian Robinson, «Codeword for getting whiter: Parent experiences and motivations for choosing schools in a Gentrified Washington D.C», Journal of School Choice, 2022.
7
Katherine B. Haskins, «The final frontier: Charter schools as new community institutions of gentrification», Urban Geography, 2007.
8
Stephanie Farmer og Chris Poulos, «Tax increment financing in Chicago, IL, building Neoliberal exclusion one school at a time», Critical Sociologiy, 2015.
9
«Why these schools? Explaining school closures in Chicago» (PDF), Great Cities Institute, University of Illinois i Chicago, 2016.