Green Park City i utkanten av industriområdet Landhi sørøst for Karachi – Pakistans økonomiske hovedstad – er en av få grønne øyer i denne tett befolkede, industrialiserte forstaden. I dette nye inngjerdede boligområdet har beboerne tilgang til en velstelt park, omgitt av elegante bygg med blankpolerte SUV-er parkert foran husene. Her bor familiene til den lokale industriens self-made men, bemanningsagentene som leverer arbeidskraft til den, samt ledere fra arbeiderklassen, som har klatret oppover i hierarkiet. Selv om infrastrukturen i boligområdet ikke lever helt opp til ambisjonene om å kopiere overklassens boforhold – strømnettet er like skjørt som i arbeiderstrøkene ved siden av – vitner den prangende velstanden om mulighetene for sosial mobilitet i tekstil- og klesbransjen, flaggskipet i Pakistans næringsliv.
Bilal Khan*1Alle navn merket med stjerne er anonymisert. er en av arbeiderne som har steget i gradene. Han tar imot oss i en stor, nøkternt møblert leilighet i mai i år. Mellom slurkene med kahwa, en type grønn te som er populær blant pasjtunerne i Pakistan, forteller han om sin ferd oppover i samfunnet. Han kommer opprinnelig fra regionen Dir i nordvest, men vokste opp i Karachi og fullførte skolegangen der. Femten år gammel fikk han sin første jobb, som assistent nederst på rangstigen i en tekstilfabrikk. Nå, i en alder av 43, er han produksjonssjef i et av de største klesselskapene i landet.
Han sier at hardt arbeid har brakt ham dit han er i dag, men at det viktigste har vært hans kontakter i de politiske partiene. Uten støtte fra dem ville han ikke kunnet drive fabrikken. For fra 1985 til rundt 2015 hadde disse partiene full kontroll over de viktigste offentlige tjenestene i byen (vann, strøm, transport) i Karachi, og kontrollerte tilgangen med væpnet makt. Dermed var de – og partimedlemmene som sørget kvele alt av arbeiderprotester i fabrikkene – uunnværlige partnere for fabrikkeierne.
Frykter srilankiske tilstander
Khan snakker ustanselig om hvordan denne eksportrettede næringen klarte å omstille seg under koronapandemien, da grensene ble stengt og den nasjonale etterspørselen falt. Med pandemien åpnet det seg plutselig et nytt globalt marked for personlig beskyttelsesutstyr, som de store selskapene kastet seg inn i.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
«Vi inngikk en stor kontrakt med amerikanerne om å lage munnbind, smittefrakker og lignende ting. Jeg holdt personlig oppsyn med produksjonen av minst én million munnbind og smittefrakker», sier Khan. De fikk støtte fra det amerikanske bistandsbyrået USAID, som hjalp ni selskaper med å tilpasse fabrikkene for å få de nødvendige sertifiseringene for eksport. I løpet av noen måneder ble en ny global forsyningskjede stablet på beina med betydelig hjelp fra sivil og militær luftfart.
Det var imidlertid den pakistanske staten som ga de største tilskuddene, via sentralbanken, for å utvide og modernisere produksjonsapparatet. I tillegg gjorde den pakistanske koronastrategien med lokale, tidsbegrensede nedstengninger det lettere å vinne markedsandeler, på bekostning av konkurrentene i India, Kina og Bangladesh, hvor nedstengningene og de andre restriksjonene var mer omfattende og langvarige. Dermed kom den pakistanske tekstilbransjen, som sysselsetter 15 millioner mennesker og står for 8,5 prosent av landets BNP, styrket ut av koronapandemien: Salget til utlandet, som utgjør over 60 prosent av Pakistans eksport, slo alle rekorder i 2021–2022 med 19 milliarder dollar.
Men denne veksten kan nå svekkes av økende bomullspriser etter de alvorlige flommene i sommer og en energiknapphet forsterket av Europas nye etterspørsel etter flytende naturgass (LNG).2Marine Godelier, «Énergie: la politique de l’UE plonge le Pakistan dans l’obscurité», La Tribune, Paris, 27. juni 2022. Noen bedriftsledere er også bekymret for de økonomiske og sosiale konsekvensene av inflasjonen, som i oktober var på 26 prosent i forhold til året før. Direktør for et av de største klesmerkene i landet og arving til en kjent forretningsfamilie i Karachi, Zahid Memon*, frykter nå srilankiske tilstander med henvisning til de store protestene som rystet øya sør for India i sommer.
Kontroll med forsyningskjeder
Den pakistanske industrikapitalismen har etter alt å dømme nok ressurser til å takle den kommende uroen. Gjennom hele sin historie har den vist seg i stand til å overvinne kriser. Den har vært tilpasningsdyktig og samtidig fått offentlig støtte når det har vært nødvendig. Men den viktigste forklaringen finner vi i et omfattende undertrykkelsesapparat, og sivile og militære myndigheter som ser gjennom fingrene med arbeidsgivernes ulovlige praksiser (brudd på arbeidslover og sikkerhetsbestemmelser, manglende betaling av overtid, vilkårlige oppsigelser), fordi landets industri er «strategisk viktig» ifølge dem. Tre tiår med åpen konflikt i byen mellom gjenger, partier og sikkerhetsstyrker har herdet Karachis tekstilindustri og gjort den til den mest avanserte utgaven av denne væpnede kapitalismen.
Midt i en hetebølge oppfordret National Trade Union Federation (NTUF) til demonstrasjon mot disse ulovlige praksisene 15. mai. I motsetning til hva navnet antyder, er NTUF ikke så mye et fagforbund som en ikke-statlig organisasjon som forsvarer arbeidstakernes rettigheter i rettsvesenet og i den offentlige opinionen. Det var ingen stor folkemengde utenfor Presseklubben, det viktigste samlingsstedet i Karachi, denne dagen. Bare et dusin arbeidere og folk fra NTUF, samt en håndfull medlemmer fra søsterorganisasjonen Federation of Home-Based Women Workers Federation (HBWWF). Flere av deltakerne holdt appeller, men megafonen ble for det meste overdøvet av lydanlegget til en annen gruppe som demonstrerte for Palestina. Demonstrasjonen gjenspeilte arbeiderbevegelsen i landet: blodfattig og knapt hørbar.
NTUF nekter imidlertid å gi opp. Frontfigurene Nasir Mansoor og Zehra Khan involverer seg på alle fronter. De gir rettshjelp til arbeidere som har blitt urettmessig oppsagt eller som kjemper for å få fagforeningen sin anerkjent. De bistår også pårørende etter industriulykker, for eksempel familiene til de 255 arbeiderne som omkom i brannen i klesfabrikken Ali Enterprises 11. september 2012. Selv om det fortsatt ikke er etablert om brannen ble utløst av en kortslutning eller påsatt, bidro bruddene på sikkerhetsbestemmelsene utvilsomt til det katastrofale utfallet.
Fabrikken produserte jeans for tyske KiK, og rettsoppgjøret etter fabrikkbrannen – den dødeligste i verdenshistorien – inkluderte også de globaliserte verdikjedene. Etter å ha kjempet for rettferdighet i både Pakistan og Tyskland, klarte NTUF og ofrenes familier å få det tyske konsernet til å betale en betydelig erstatning til de etterlatte. Det tyske rettsvesenet nektet å gi oppdragsgiveren skylden for katastrofen, men en ny tysk lov pålegger fra 1. januar selskapene å holde øye med forholdene i forsyningskjedene.3Robert Grabosch, Das Lieferkettensorgfaltspflichtengesetz, Bonn, Friedrich Ebert Stiftung, 2022. Loven kan gi muligheten til å bedre kontrollere leverandørene til de store europeiske merkene. Men mye gjenstår. Ikke minst etter koronapandemien, som har bidratt til en gjenoppblomstring av ulovlig praksis, slik Mansoor og Khan påpeker.
Kjønnsdiskriminering
Nedstengningen av provinsen Sindh (hvor Karachi ligger) fra 23. mars til 28. april 2020, var et perfekt påskudd for å «slanke» arbeidsstyrken. Noen av arbeiderne ble fratatt adgangskortene og fortalt at fabrikken skulle stenge da de kom for å hente lønna. Andre fikk en kort beskjed på telefonen om at de hadde mistet jobben. I mange tilfeller fikk de verken lønn eller sluttvederlag, i strid med loven. Oppsigelsene ble ikke mindre sjokkerende av at flere av disse selskapene hadde fått fordelaktige statlige lån for å betale lønn på betingelse av at de ikke sa opp ansatte.
Koronapandemien ga mange produsenter en anledning til å «strømlinjeforme» produksjonskjedene sine. Den tidligere lederen for Employers’ Federation of Pakistan, Najam Kathiawari*, som i dag leder et stort klesselskap, sier det rett ut: «Covid kom som sendt fra oven. Pandemien gjorde at vi kunne ta markedsandeler, men fikk oss også til å revurdere vår måte å gjøre ting på og å øke produktiviteten vår med modernisering og mer effektive prosesser.»
Modernisering betyr i denne bransjen som regel å ansette flere kvinner, som har lavere yrkesdeltakelse i Pakistan enn i andre asiatiske land, som Kambodsja, Vietnam og Thailand.4Employment, Wages and Productivity Trends in the Asian Garments Sector, Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO), Genève, 2022. Kvinnene er ikke bare kjent for å være «mer pliktoppfyllende og føyelige», de får også i snitt 40 prosent mindre betalt enn menn for samme arbeid.
Ønsket om mer sosial kontroll og lavere kostnader har de siste årene ført til at stadig flere kvinner blir ansatt. Produksjonssjef i et stort klesselskap, Kamran Hussain*, forteller at han nylig deltok i et møte der alle lederne i konsernet var invitert: «Vi var minst 120. Og der sa sjefene til oss: ‘Fra nå av skal dere kun ansatte kvinner.’» Denne diskrimineringen blir stadig mer synlig. I Landhi ser vi kvinnelige arbeidere sitte på en buss med en reklameplakat bakpå for en rekrutteringskampanje forbeholdt kvinner.
Arbeidsgivernes forlengede arm
Bølgen med oppsigelser av mannlige arbeidere kan bli forsterket av de økende forsyningskostnadene og energiknappheten. Oppsigelsene kaster titusenvis av arbeidere ut i en ekstrem usikkerhet, og gjør det også enklere for arbeidsgiverne å drive rovdrift på arbeiderne. Mens loven begrenser arbeidsdagen til tolv timer inkludert overtid, har vi møtt arbeidere som har blitt tvunget til å jobbe 24 eller til og med 36 timer i strekk, med bare korte pauser for å gå do eller sluke et måltid. Dessuten får arbeiderne sjelden overtidstillegg, slik loven krever, hvis de i det hele tatt får betalt for overtiden. I et industrilandskap hvor fagforeningene har blitt forvist og få har midler til å gå en kostbare og tidkrevende rettssak, er motstanden isolert og mer eller mindre fraværende i mediene.
Her og der klarer noen likevel åpne noen bresjer i arbeidsgivernes forsvarsverk. Abdul Latif Chandio* har i ni år jobbet som maskinoperatør hos International Textile, et stort selskap i industrisonen i Korangi. Sammen med 24 andre arbeidere i selskapet ble han sagt opp uten begrunnelse i starten av pandemien. 25-åringen nektet å akseptere oppsigelsen, og henvendte seg til NTUF, som tok saken til arbeidsretten. Gjennom bemanningsagenten som skaffet ham jobben og som vanligvis betalte ham månedslønnen, tilbød ledelsen et økonomisk forlik, som han avslo. Denne staheten irriterte bemanningsagenten som, i likhet med mange av sine kolleger, ikke nøler med å bruke sine kontakter i partiene og underverdenen hvis det oppstår en arbeidskonflikt.
Bemanningsagentene holder til i arbeiderstrøkene eller goth-ene (landsbyer i byen hvor levesettet fortsatt har rurale trekk), hvor de fungerer som arbeidsgivernes forlengede arm. For ni år siden forlot Chandio fødelandsbyen sin på landsbygda i Sindh, og slo seg ned i en av de eldste goth-ene i Korangi. Her fikk han raskt kjenne på kroppen dette samrøret. De mange frukttrærne og grønne åkrene her står i skarp kontrast til industriområdene rundt, men de vakre omgivelsene skjuler en dyster virkelighet. I tillegg til mye forurensning fra industrien, som ifølge innbyggerne fører til luftveissykdommer og kreft, lever «landsbyen» fortsatt i frykt for gjengene som hersket i balutsj-strøkene i byen på 2010-tallet. Disse gjengene ble for det meste oppløst mellom 2013 og 2015, men noen av de tidligere gjengmedlemmene flekser fortsatt muskler for arbeidsgiverne og deres lokale stedfortredere.
Etter å ha avvist arbeidsgiverens tilbud, fikk Chandio raskt besøk av noen skumle typer. Sammen med de offentlige fornærmelsene gjorde disse truslene livet i goth-en uutholdelig og tvang ham til å flytte: «Vi er hederlige mennesker», forklarer han. «De kan ikke bare komme hjem til meg og skjelle meg ut. Derfor bestemte jeg meg for å flytte med familien min til et roligere sted, ikke fordi jeg var redd, men for å bevare min æresfølelse.»
Banket opp med kjettinglås
Ikke langt derfra har Chakra Goth i flere år tatt imot en jevn strøm av migrantarbeidere som har blitt fordrevet fra landsbygda av klimaendringene, som har gitt stadig mer tørke og flommer i det sørlige Pakistan. Etter en humpete tur gjennom trange, svingete gater, ankommer vi en dhaba – en kafeteria hvor mennene i strøket kommer for å spise eller slappe av i skyggen av et stort neemtre.
Disse kafeteriaene er også steder for meningsutvekslinger og debatt, til tross for mistenksomheten de har vært utsatt for siden diktaturet til Muhammad Zia-ul-Haq (1977–1988). Noen av dem har fortsatt følgende advarsel på veggene: «Vennligst avstå fra politiske diskusjoner». Et slikt påbud er ikke Arshad Khashkheli* og vennene hans interessert i å etterkomme. Sittende med beina i kors på senger av vevd tau, er de fast bestemt på å fortelle om strabasene de har opplevd de siste månedene, etter å ha forsøkt å organisere seg for å få bedre arbeidsvilkår.
Fram til oktober 2021 jobbet Khashkheli* som maskinoperatør hos Denim Clothing Company. Selskapet startet i Korangi i 2005 hadde 8500 ansatte, før halvparten ble sagt opp uten varsel i juli. Selskapet lager jeans for store internasjonale merker – som H&M, C&A, Zara, Mango og Walmart – og er opptatt av å framstå som en etisk, miljøvennlig og moderne bedrift. Khashkheli og kameratene hans forteller derimot om et undertrykkende arbeidsmiljø, hvor personalledelsen er gitt til en tidligere offiser, som bruker beryktede kriminelle til å sørge for en fabrikkdisiplin etter hans smak.
Dette samarbeidet blir av og til nokså synlig. I april 2021 ble Faiza Muhammad*, en syerske i trettiårene, banket opp med en kjettinglås etter at hun krevde å få utbetalt årsbonusen som selskaper med overskudd vanligvis gir til sine ansatte. Hun kjente igjen flere av angriperne. De var nylig blitt rekruttert av arbeidsgiveren hennes, og etter udåden fortsatte de å vandre ubekymret rundt i fabrikkene.
Politikernes kjæledegger
I forsøket på å organisere arbeiderne, fikk Khashkheli og hans følgesvenner raskt smake på vreden til ledelsen og deres mektige beskyttere. Flere arbeidere ble tvunget til taushet etter at politiet beslagla deres nasjonale ID-kort – for å få dem tilbake krevde politiet at de signerte et oppsigelsesbrev.
Etter måneder med konflikt med sine overordnede, var det Khashkhelis tur til å bli utsatt for trusler. Han ble arrestert av personalsjefens håndlangere, som tok mobiltelefonen hans, iførte ham håndjern og geleidet ham til en annen fabrikk, hvor han ble sperret inne. Kidnapperne hevdet at de hadde en avtale med hærens etterretning og truet med at han ville forsvinne sporløst hvis han tok oppsigelsen sin til retten. Flere andre her forteller om lignende opplevelser, noe som viser at denne typen trusler er vanlig og indikerer at statsterrorkulturen har trengt seg inn i selv de mest ordinære arbeidskonflikter.
Parallelt med disse truslene om utenomrettslig vold, blir også rettsvesenet brukt til å true arbeidere. Kort tid etter den falske kidnappingen, oppdaget av Khashkhelis fetter Sajid Mallah* at han var anmeldt til det lokale politiet. Sammen med flere andre ansatte i Denim Clothing ble han anklaget for å ha overfalt en av selskapets direktører utenfor fabrikken. Han benekter på det sterkeste denne anklagen, og mener at ledelsen har anmeldt ham bare for å tvinge ham til å si opp og straffe ham. En eventuell rettssak vil koste ham dyrt. Ifølge Mallah blir slike anmeldelser også brukt for å «sverte» og «ødelegge livet» til opprørske arbeidere, og frata dem mulighet til å få en ny jobb siden bemanningsagentene ikke vil ta lett på et slikt stigma.
Når individuelt press ikke er nok, for eksempel ved kollektive mobiliseringer, dukker det opp stadig mer politi rundt eller inne i fabrikkene. En video arbeidere i filmet i 2021 viser politiet storme mot og banke opp arbeidere på en av Denim Clothings fabrikker. Når vi spør en politileder i Korangi om hans forhold til de lokale arbeidsgiverne, bekrefter han at det er lite de kan nekte disse fabrikkeierne som «med sine bidrag til statskassen og statens eksportinntekter er politikernes kjæledegger».
Voldsspesialister
Fabrikkeierne nyter også godt av privatiseringen av den offentlige sikkerheten. De siste årene har Sindh Industrial Trading Estate (SITE), Karachis eldste industriområde, blitt dekket av kamuflasjefargede bunkere med væpnede sikkerhetsvakter. De er ansatte i Rangers Security Guards (RSG), et vaktselskap tilknyttet Sindh Rangers, en paramilitær styrke som er underlagt sivile myndigheter, men ledet av offiserer fra hæren. Det er næringsforeningen i SITE som har hentet dem inn. Innbyggerne i de omkringliggende arbeiderstrøkene, som ikke lenger kan ferdes like fritt med de mange barrikadene som er reist i utkanten av industrisonen, lar seg ikke lure. Foran en av murene som man må passere til fots for å komme inn i det som ser stadig mer ut som et militærindustrielt område, sier en lokalpolitiker fra strøket Bawani Chali oppgitt: «Den som betaler for fiolinene, velger musikken.»
Hvor låst dette kontrollsystemet enn virker, er det ikke feilfritt. Etter hvert som de multinasjonale vestlige selskapene blir pålagt å holde kontroll med forholdene hos underleverandørene, kan det tvinge dem til å rapportere om de dystre praksisene i fabrikkene. Menneskerettsbruddene som omfattes av den tyske LkSG-loven inkluderer også å bruke offentlige og private sikkerhetsvakter til å begrense organisasjonsfriheten.5«Act on Corporate Due Diligence in Supply Chains», del 2, artikkel 11. Denne bestemmelsen virker nærmest skreddersydd for å ramme de mange voldsspesialistene som fortsatt er i omløp i Karachis tekstilindustri – som produserer varer for noen av de største merkene i verden.
Oversatt av redaksjonen. Denne artikkelen er basert på undersøkelser artikkelforfatterne har gjort i Karachi mellom mai og august 2022, samt på forskningsarbeidet Laurent Gayer har gjort mellom 2015 og 2020.
Laurent Gayer er forskningsleder ved Centre de recherches internationales (CERI)-Sciences Po. Fawad Hasan er journalist.
- 1Alle navn merket med stjerne er anonymisert.
- 2Marine Godelier, «Énergie: la politique de l’UE plonge le Pakistan dans l’obscurité», La Tribune, Paris, 27. juni 2022.
- 3Robert Grabosch, Das Lieferkettensorgfaltspflichtengesetz, Bonn, Friedrich Ebert Stiftung, 2022.
- 4Employment, Wages and Productivity Trends in the Asian Garments Sector, Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO), Genève, 2022.
- 5«Act on Corporate Due Diligence in Supply Chains», del 2, artikkel 11.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
