Den 28. oktober 1962, samme dag som Nikita Khrusjtsjov offentlig ga ordre om å fjerne atommissilene styrkene hans nettopp hadde utplassert på Cuba, sendte den sovjetiske statslederen et privat brev til president John F. Kennedy om løsningen på den farligste supermaktskonfrontasjonen i nyere historie. Offisielt gikk Sovjetunionen med på å hente hjem missilene i bytte mot et vagt amerikansk løfte om å ikke invadere Cuba. I virkeligheten ble krisen løst da Kennedy sendte sin bror Robert for å møte den sovjetiske ambassadøren Anatolij Dobrynin med forslag om en hemmelig avtale: USA ville fjerne rakettene sine i Tyrkia i bytte mot at Sovjetunionen fjernet missilene på Cuba.
«Jeg føler at jeg må fortelle deg at jeg forstår hvor vanskelig det er for deg å involvere deg i en åpen drøfting av spørsmålet om å eliminere de amerikanske missilbasene i Tyrkia», skrev Khrusjtsjov i sitt brev til Kennedy, hvor han forsøkte å få en skriftlig bekreftelse på avtalen. «Jeg vet hvor komplekst problemet er, og jeg tror du har rett i ditt ønske om å ikke diskutere den offentlig.»
Dobrynin ga brevet til justisminister Robert Kennedy under deres andre møte to dager senere, 29. oktober. Men i stedet for å overlevere det til presidenten, ga Kennedy brevet tilbake til den sovjetiske ambassadøren neste dag: USA ville «holde løftet, selv om det er gitt i muntlig form», sa Robert Kennedy til ham, men det ville ikke bli gitt noen skriftlig bekreftelse. «For eksempel vil jeg selv ikke risikere å bli involvert i overføringen av denne typen brev, for det er umulig å vite hvor og når slike brev kan dukke opp igjen og bli offentliggjort på et eller annet vis», sa Robert Kennedy ifølge den detaljerte rapporten Dobrynin ga til Kreml. «Skulle et slikt dokument dukke opp kan det forårsake uopprettelig skade på min framtidige politiske karriere. Av den grunn ber vi deg ta tilbake dette brevet.»
Så begynte det langvarige hemmeligholdet av hvordan Cubakrisen faktisk ble løst og atomkrig avverget. President Kennedy var fast bestemt på å holde avtalen unna offentligheten – for å bevare USAs ubestridte lederskap i NATO-alliansen som Tyrkia var med i, og beskytte sitt og brorens politiske omdømme fra å bli tilgriset hvis forhandlingene med Sovjetunionen ble kjent. For å dekke alle spor løy presidenten for forgjengerne sine, villedet pressen og organiserte en svertekampanje mot sin egen FN-ambassadør, Adlai Stevenson – den første og nær sagt eneste av rådgiverne som oppfordret Kennedy til å vurdere en missilbyttehandel for å løse krisen uten maktbruk, som det dermed var avgjørende å bringe til taushet. Etter drapet på John F. Kennedy, sa den indre kretsen av hans tidligere rådgivere i Det hvite hus ikke et ord om avtalen. I 25 år tilslørte denne muren av taushet den sanne historien og lærdommen fra kaldkrigskrisen som brakte verden til randen av atomapokalypse.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
Sporløs samtale
Bare noen timer etter Khrusjtsjovs radiosendte kunngjøring morgenen 28. oktober, begynte president Kennedy å spre en falsk fortelling om hvordan krisen ble løst. Det hemmelige avlyttingssystemet i Det hvite hus tok opp presidentens telefonsamtaler med sine tre forgjengere som fortsatt var i live – Dwight Eisenhower, Harry Truman og Herbert Hoover.
«Vi kunne ikke inngå en slik avtale», sa han til Eisenhower om Tyrkia-avtalen, ifølge historikeren Sheldon Stern.1Sheldon Stern, Averting «The Final Failure»: John F. Kennedy and the Secret Cuban Missile Crisis Meetings, Stanford University Press, Redwood City, 2003. Til Truman serverte han samme løgn. Han hevdet at han hadde «avvist» Khrusjtsjovs offentlige krav om at USA måtte fjerne Jupiter-missilene i Tyrkia, og sa at Kreml til slutt «aksepterte det opprinnelige forslaget» fra USA, det vil si løftet om å ikke invadere Cuba. Til Hoover påsto Kennedy at sovjetlederne hadde vendt tilbake til et «mer fornuftig standpunkt» om det amerikanske løftet.
Dagen etter snakket presidenten med sin bror om Khrusjtsjovs uventede brev om missilbyttehandelen og bestemte at den hemmelige avtalen ikke måtte etterlate seg noen skriftlige spor. «President Kennedy og jeg følte ikke at korrespondanse om samtalene våre var særlig nyttig på dette tidspunktet», var meldingen Robert Kennedy ga til ambassadør Dobrynin, ifølge hans hemmelige beretning om møtet deres. «Han forsto samtalen vår, og etter min vurdering var ikke mer nødvendig.»
Politisk storm
John F. Kennedy begynte så å nøre opp om historier i pressen som holdt ham på trygg avstand fra enhver spekulasjon om en byttehandel. Han ga sin nærmeste venn, Charles Bartlett, som han hadde brukt som hemmelig utsending til de sovjetiske etterretningstjenestene under missilkrisen, grønt lys til å skrive en beretning fra innsiden om beslutningene som løste krisen. Beretningen ble skrevet sammen med Stewart Alsop, en annen av Kennedys fortrolige, og publisert i The Saturday Evening Post 8. desember 1962.
Alsop og Bartletts artikkel, kalt «In Time of Crisis», etablerte den offisielle fortellingen om hvordan missilkrisen ble løst. Sitatet artikkelen åpner med – «Vi står og stirrer hverandre i øynene, og jeg tror den andre fyren nettopp blunket», angivelig uttalt av utenriksminister Dean Rusk under krisen – ble nesten umiddelbart bildet på hvor nær verden var en atomapokalypse. Med trusselen om å invadere Cuba hadde Kennedy vunnet atomstirrekonkurransen med sovjetlederne. Nikita Khrusjtsjov hadde «blunket», trukket tilbake missilene og gitt USA en stor seier i den kalde krigen. «Rusks ord», skriver Alsop og Bartlett, «oppsummerer et stort øyeblikk i amerikansk historie».
Men Alsop og Bartletts artikkel angrep også FN-ambassadør Adlai Stevenson og framstilte ham som «veik» overfor sovjetlederne, fordi han ønsket forhandlinger framfor militæraksjoner. Og som om ikke det var nok, var han en appeaser, en som ikke hadde lært av Neville Chamberlains ettergivenhet for Hitler. Alsop og Bartlett siterer en «lite begeistret offisiell kilde» som hevdet at «Adlai ville ha en München-avtale. Han ville bytte amerikanske baser mot kubanske baser». Allerede før artikkelen var publisert, begynte redaktørene i The Saturday Evening Post å sende artikkelen til medier i New York og Washington sammen med en pressemelding med overskriften «Den kontroversielle og inntil nå uavslørte rollen FN-ambassadør Adlai Stevenson spilte under Cubakrisen». Angrepet på Stevenson utløste umiddelbart den politiske stormen president Kennedy må ha forutsett.
«Kun for dine øyne»
I sine memoarer, A Thousand Days (1967), skriver Kennedys personlige assistent Arthur Schlesinger Jr. at presidenten kalte ham inn på det ovale kontor 1. desember, hvor han fortalte ham at en kommende artikkel ville «anklage Stevenson for å gå inn for en karibisk München-avtale». Kennedy sa også at hans nære vennskap med Barlett ville få alle til å «anta at den kom ut av Det hvite hus». Presidenten ba så Schlesinger «si til Adlai at jeg aldri snakket med Charlie eller noen annen journalist om Cubakrisen, og at artikkelen ikke gjengir mine synspunkter».
I virkeligheten hadde Kennedy snakket med Bartlett mens artikkelen ble skrevet. Den gjenga hans synspunkter, eller i det minste hans politiske hensikter, siden han i skjul hadde redigert artikkelen og sto bak kampanjen mot Stevenson for å distansere Det hvite hus fra hvordan missilkrisen egentlig ble løst. «Faktisk var den ‘lite begeistrede offisielle kilden’ Kennedy selv», ifølge historikeren Gregg Herken.2Gregg Herken, The Georgetown Set: Friends and Rivals in Cold War Washington, Vintage Books, New York, 2015.
«Presidenten hadde skrevet inn ‘München’ med blyant da han kommenterte et maskinskrevet utkast til artikkelen», skriver Herken på bakgrunn av intervjuer med Alsops familiemedlemmer og korrespondanse mellom Alsop og The Saturday Evening Posts sjefredaktør Clay Blair Jr. – som nå for første gang har blitt publisert i sin helhet, seksti år etter missilkrisen, av den ikke-statlige organisasjonen National Security Archive. President Kennedys rolle «må forbli hemmelig, kun for dine øyne, brenn etter at du har lest og så videre», skrev Alsop til Blair fire måneder etter drapet på Kennedy i Dallas, som svar på redaktørens oppfordring til å skrive om hvordan presidenten hadde engasjert seg i utformingen av artikkelen. Alsop skrev at manussiden med presidentens håndskrevne bemerkninger var blitt gitt tilbake til Kennedy i 1962 og destruert. «Jeg sendte manuset til ham som julegave, via Charlie [Bartlett]. Det har for lengst blitt til aske», skrev Alsop. «Det ville ha vært en interessant fotnote til historien.»
Gårsdagens lærdom
I årene etter drapet på Kennedy, holdt rådgiverne hans fast på myten om Cubakrisen, selv om de kjente til den hemmelige avtalen. Tidlige memoarer fra rådgivere som Theodore Sorensen, nevnte ikke byttehandelen med et ord. Robert Kennedys dagbok om krisen inneholder en detaljert beretning om hans møte med Dobrynin om byttehandelen 27. oktober 1962. Men da dagbøkene ble utgitt posthumt i 1969 med tittelen 13 dager da verden sto stille,3Robert F. Kennedy, 13 dager da verden sto stille, overs. av Per Egil Hegge, Cappelen, Oslo, 1969. ble disse passasjene utelatt. Tjue år senere tilsto Sorensen, på en konferanse i Moskva om Cubakrisen, at han hadde fjernet henvisningen til missilavtalen. «Jeg var redaktør for Robert Kennedys bok», innrømmet han. «Og dagboka hans var veldig tydelig på at [Tyrkia] var del av avtalen, men på den tiden var det fortsatt en hemmelighet selv på amerikansk side. […] Jeg bestemte meg derfor for å utelate det fra dagbøkene hans.»
«Det var ingen lekkasjer», skriver den tidligere nasjonale sikkerhetsrådgiveren McGeorge Bundy i Danger and Survival: Choices About the Bomb in the First Fifty Years, boka som i 1988 avslørte hemmeligholdet. «Så vidt jeg vet, fortalte ingen av oss noen andre hva som faktisk hadde skjedd. I alle fora benektet vi at det fantes noen avtale.»
Først på slutten av 1980-tallet og begynnelsen av 1990-tallet dukket hele historien om diplomatiet, forhandlingene og kompromisset som løste Cubakrisen, opp. I 1987 begynte John F. Kennedy Presidential Library å offentliggjøre avgraderte transkripsjoner av de hemmelige opptakene av Kennedys møter med sine rådgivere. Disse opptakene viste tydelig at presidenten så fordelen med en missilhandel som kunne avverge en atomeskalering. Etter Sovjetunionens sammenbrudd begynte arkivet til det russiske utenriksdepartementet å frigi viktige dokumenter, inkludert Dobrynins rapporter til Kreml om møtene med Robert Kennedy. Ny informasjon om hvordan atomkonfrontasjonen begynte og ble løst dukket også opp med de internasjonale konferansene i Havanna i anledning tretti- og førtiårsmarkeringen for krisen, hvor tidligere Kennedy-rådgivere, sovjetiske militærledere og Fidel Castro deltok.
Den historiske kunnskapen er fortsatt relevant i en tid hvor Vladimir Putins trusler om å ty til atomvåpen i sin angrepskrig mot Ukraina har skapt en ny «krisetid». I hvilken grad gårdagens lærdom fortsatt er gyldig i dag er vanskelig å si. Men for seksti år siden ga Nikita Khrusjtsjov, i sitt brev til Kennedy 28. oktober 1962, en forutseende advarsel om hva som må til for å leve sammen i en verden med atomvåpen: «President, krisen vi har vært gjennom kan gjenta seg. Det betyr at vi må ta tak i problemene som inneholder for mye eksplosivt materiale. Vi kan ikke utsette løsningen på disse problemene, for en videreføring av denne situasjonen er full av usikkerhetsmomenter og farer.»
Oversatt av redaksjonen. Denne artikkelen har tidligere blitt trykket i The Nation (28. oktober 2022).
Peter Kornbluh er journalist.
- 1Sheldon Stern, Averting «The Final Failure»: John F. Kennedy and the Secret Cuban Missile Crisis Meetings, Stanford University Press, Redwood City, 2003.
- 2Gregg Herken, The Georgetown Set: Friends and Rivals in Cold War Washington, Vintage Books, New York, 2015.
- 3Robert F. Kennedy, 13 dager da verden sto stille, overs. av Per Egil Hegge, Cappelen, Oslo, 1969.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
