For en radikal forvandling av pressen

Mediene insisterer på at politikere og aktivister må bli underholdere for å nå fram til offentligheten. Og venstresiden har altfor enkelt akseptert dette spillet, som den ikke kan vinne. Det er på tide med en ny mediestrategi.

Streikende i Frankrike må ty til stadig mer oppsiktsvekkende aksjoner for å få medienes oppmerksomhet. Her fra en demonstrasjon for bedre arbeidsvilkår for franske rettsmedisinere, i Paris 15. januar 2020. Foto: Stephane de Sakutin, AFP / NTB.

Den franske studentaktivisten Louis Boyard ble lagt merke til for sin offensive holdning og ble fast gjest på det populære talkshowet «Touche pas à mon poste» («Ikke rør tv-en min»). Berømmelsen gjorde at han ble kandidat for venstrepartiet La France insoumise (LFI) og valgt inn i parlamentet. Da Boyard kom tilbake som gjest på talkshowet i november, kalte den langt mer kjente programlederen Cyril Hanouna ham for en «dritt», «taper» og «dust», fordi han våget å kritisere milliardæren Vincent Bolloré, som eier kanalen. Det er vanskelig å tenke seg et bedre eksempel på det skjeve maktforholdet mellom politikken og mediene.

Skandalen førte til at showet fikk økt seertall, og i ukene etter fortsatte gjestene å angripe den utakknemlige «ungen» som «forrådte sin venn» Hanouna. «Det var ærlig talt respektløst», sa en av gjestene om uttalelsene til det utskjelte parlamentsmedlemmet, og ikke om programlederen som skjelte ham ut. Før hendelsen hadde programmet blitt lovprist av flere ledere i LFI, som ivret etter å nå ut til programmets mange unge seere fra arbeiderklassen. «Vi går alle steder hvor vi får snakke om vår politikk», forklarte partileder Jean-Luc Mélenchon etter hendelsen. Til hvilken pris? (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller / logg inn med Vipps.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang


Fornyes til 199,- per kvartal