Den 7. desember ble den peruanske presidenten Pedro Castillo avsatt av landets kongress. De folkevalgte anklaget ham for kuppforsøk mot kongressen og for å innføre unntakstilstand i landet. Kongressen erklærte at statsoverhodet hadde gjort seg skyldig i «opprør», og fikk ham fengslet. Påtalemyndigheten begjærte overfor forfatningsdomstolen at han måtte varetektsfengsles i 18 måneder.
Det er ofte en motsetning mellom hva folkeretten og nasjonal rett anser som opprør. I innledningen til Verdenserklæringen om menneskerettigheter (1948) omtales det «som en siste utvei å gjøre opprør mot tyranni og undertrykkelse». I artikkel 346 i Perus straffelov står det at «opprør» skal idømmes en «straff på aldri mindre enn 10 år og aldri mer enn 20 års landsforvisning». Mens de som sitter med makten åpenbart er opptatt av å slå ned ethvert opprør som truer den bestående orden, kan opprør være et middel for sosiale bevegelser til å bygge den nye verdenen de ønsker. Men hva når det er de som sitter med makten som gjør opprør?
(…)
Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
