BBNJ-traktaten, om vern av biologisk mangfold i internasjonale farvann, er gjenstand for intense forhandlinger i disse dager. Faren er at den bare vil bli en intensjonsavtale, for så langt har ikke problemet vært mangel på vedtak og diplomatisk godvilje, men en manglende vilje og evne til å følge opp og håndheve tiltak for å sikre livet i havet. Den drastiske nedgangen i mengden fisk og havpattedyr blir i prinsippet anerkjent som et omfattende og akutt problem. Spørsmålet er hvem som vil gi avkall på inntekter, og hvem som skal påta seg utgiftene med å overvåke, beskytte og restituere havet.
Om framtiden for havene er uviss – og dermed i prinsippet åpen – tyder alt på at havet har sett langt bedre tider. Vi fisker mer intenst, med større trålere og lengre liner, men fangsten går nedover. Noen steder er fiskefeltene redusert til en sørgelig rest, slik som de en gang så bugnende torskebestandene på Canadas vestkyst. Mens verdenshavenes hvaler er fredet i de fleste land og fangsten er høyst begrenset etter press fra allmuene, er verdens andre slekt av kjemper – haiene – i ferd med å bli fullstendig utraderte. Skal vi tro offisielle tall, er den destruktive bruken av bunntrål blitt redusert sammen med andelen av vraket fangst, men selv ut fra fiskeindustriens egne rapporter er nesten alle fiskestammer i verden enten overfisket eller fisket tett opp mot tålegrensen der populasjonen kan holde seg konstant.
Mørketallene for overfiske føyer seg til andre uavklarte problemer. Satellittmålinger viser at lavproduktive eller uproduktive områder i havet er i vekst. Undersjøiske ørkener, blekede korallrev og oksygenfattige dødsoner omkring elvemunninger og kyster griper om seg. Målinger fra ulike havforskningsinstitutter viser at planktonmengden i havet er i nedgang. Aller dypest – i det undersjøiske bekmørket – er stillheten i ferd med å bli brutt: Storstilte planer om gruvedrift i havdypet kan føre til et nytt og omfattende ressurskappløp, selv om internasjonale regelverk tilsier at det skal forbys.
Det er ikke for sent å snu, for hvert enkelt havområde bærer i seg muligheter for ny vekst. Livet i havet formerer seg raskt og vokser hurtig. Selv fortidens kjempefisk og enorme stimer er ikke bare skrøner, de er nedskrevet i loggbøker og ofte også fotografisk dokumentert. Et slikt bugnende hav, rikt og robust, kan vise seg å være et viktig kort i kampen mot global oppvarming. En maritim naturhusholdning med et solid overskudd er ingen luksus, men snarere en betingelse for at ulike havområder, særlig utsatte områder som korallrev, skal kunne klare seg gjennom klimaomveltningen. Havets rikdom kan ikke lenger tas for gitt, men det er fullt mulig for havet å gjenvinne et yrende liv som har vært tapt i århundrer.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
En slik visjon for havet er framtredende i tre aktuelle bøker: Charles Clovers fiskeriorienterte reiseberetning Rewilding the Sea – How to Save Our Oceans (2022), Helen Scales’ poetisk-kritiske bok om mennesket og dyphavet The Brilliant Abyss – Exploring The Majestic Hidden Life of the Deep Ocean and the Looming Threat that Imperils it (2022), samt den mer analytiske polemikken Future Sea – How to Protect and Save the World’s Oceans (2020) av Barbara Rowan Wright. For at slike visjoner skal kunne lede oss inn i en bedre framtid, er det avgjørende at vi begriper hva vi har tapt og er i ferd med å tape, men også hva vi kan vinne ved å restituere ødelagte havområder og beskytte det som fortsatt er uberørt fordi det har vært utenfor rekkevidde: havdypet med alle sine hemmeligheter.
Hver annen fisk er stjålet – fra deg!
Clovers Rewilding the Sea er en oppfølger til boka hans om overfiske fra 2006, The End of the Line, som Rupert Murrey siden gjorde til en dokumentarfilm med den samme slående tittelen. I sentrum for denne filmen sto overfisket av makrellstørje – i sushi-sammenheng bedre kjent som blåfinnet tunfisk. På menyen til sushi-kjeden Nobu sto denne fisken lenge oppført som «utrydningstruet art», for de gjestene som måtte bry seg. Denne uhyggelige forbrukerinformasjonen kan lett slå galt ut: I dokumentaren blir bilder fra bilprodusenten Mitsubishis lagre av frosne makrellstørjer kommentert med en utlegning av selskapets iskalde logikk: Jo mer truet arten er, jo mer er de frosne eksemplarene verdt. Hvis de virkelig dør ut, går prisene til himmels.
Med sitt symfoniske lydspor formidlet filmen fascinasjonen som livet i havet alltid har utøvet, en opplevelse av majestetisk skjønnhet og mystisk fremmedhet. Kontrasten til de dokumentariske klippene, som virker hentet fra en krimreportasje, er slående, der alt levende blir redusert til en hjelpeløs skjelvende masse i garnet, eller heist opp i kraner i store klaser fra lasterommet på illegale fiskebåter. Ærefrykten overfor havet slår over i en besk opplevelse av en form for ærekrenkelse, på samme måte som en vag følelse av vanhelligelse kan komme over selv den mest sekulære sjel i møte med systematiske naturødeleggelser.
For en omvendelse, som den Clover selv har opplevd på veien fra ivrig fisker til varsler og naturverner, kommer fra en dyp erkjennelse av at vi har gått for langt, at ressursutnyttingen har kommet ut av kontroll. Et sitat som fester seg fra Clover, er: «Hver annen fisk i havet er fisket ulovlig. De er stjålet – fra deg!» At havet er et felleseie, er avgjørende, både på nasjonalt og internasjonalt nivå. Samtidig innebærer ofte dette felleseiet i praksis at alle kan ta seg til rette i en løpsk skattejakt, på leting etter stadig nye varp, mens den ene fiskestammen etter den andre går dukken. Havet er en felles rikdom, men hva er forholdet mellom nasjonale og internasjonale allmenninger? Er det en motsetning mellom freding for havets egen skyld og mer moderat vern med egennyttige, fiskerirelaterte motiver?
Clovers utgangspunkt er at ingen er tjent med et dødt hav. Med denne erkjennelsen som et minste felles multiplum forteller Clover i Rewilding The Sea om sitt diplomatiske arbeid for å berge ulike havområder fra kollaps. Langt på vei kan han fortelle en oppløftende historie. For siden hans første kampanjer på 1990-tallet har antallet av marine verneområder og nasjonalparker steget enormt. Det viser seg at vernede områder gjør havet så produktivt at slike tiltak også blir ønsket velkommen av fiskere som driver fangst like utenfor verneområdene. En slik overflodseffekt er et godt argument overfor fiskerinæringen, og Clovers forståelsesfulle pragmatisme idet han drar ut med lokale fiskere rundt om i verden, gjør forståelsen hans av det større bildet desto mer slående. Det er ikke bare snakk om å redde fiskerinæringen fra selvmord – eller fra å bli knekket av industritrålere. Clovers prosjekt er å berge havet, for dets egen del.
Blå akselerasjon og slimets inntog
Årsakene til presset mot havet er økonomiske og geopolitiske – og tyner alle kjente og ukjente tålegrenser. Johan Rockström fra Stockholm Resilience Centre kaller framstøtene mot havet en blå akselerasjon. Som en forlengelse av den store akselerasjonen i etterkrigstiden har denne i tiltagende grad mønstret ulike deler av havnaturen, og tendensen er at nye ressurser raskt må føyes inn i kategorien overutnyttet, mens det som gjenstår ofte – og i fullt alvor – blir omtalt som «underutnyttet». De som analyserer de nye mulighetene for ressursutvinning til havs, snakker gjerne begeistret om den nye blå økonomien.
Havnæringens hyllest av det friske, rene og blå får sitt motstykke i et stadig mer sykt og ubalansert hav. De svarte oljelekkasjene og det brennende havet vi så i Mexicogolfen for noen år siden, er bare den mest åpenbare varianten av et hav som har mistet sin friske blå farge. Andre deler av Mexicogolfen er plaget av algeoppblomstring, røde flommer. Tyrkias middelhavskyst er blitt overtatt av «sjøsnørr». Gulehavet, som allerede er gult etter århundrer med erosjon langs Den gule flod, har også opplevd enorme algeoppblomstringer, som har dekket havet i et grønt teppe. Det overfiskede Japanhavet er hjemsøkt av enorme nomuramaneter, som får lokale fiskere til å fortvile: Disse kjempene, som kan bli opptil to meter i diameter og veie to hundre kilo, er ikke bare et praktisk problem for garn, men melder seg som spøkelsesaktige budbringere fra framtidens hav.
Både algene, slimet og manetene er en del av det den krasseste blant marinbiologiens varslere, Jeremy Jackson, ironisk kaller «det vidunderlige nye havet». Jackson, som er ekspert på korallrev og tilknyttet Scripps Institute of Oceanography i San Diego, har gitt en skrekkfilminspirert tittel på sammendraget av den uhyggelige forskningsrapporten: «The Rise of Slime».1Se den eminente antologien The Ocean Reader: History, Culture, Politics, Duke University Press, Durham 2020.
Hetebølgene til havs har inspirert lignende assosiasjoner blant meteorologer: Hetebølgen over Stillehavet i 2016 fikk tilnavnet «The Blob», oppkalt etter den fantasieggende skrekkfilmen av samme navn. Virkningene av den monstrøse varmeboblen var uten historisk sidestykke, og ulike forskerteam fra forskjellige vitenskapsgrener satte sammen bitene som om det dreiet seg om bevismateriale fra et terrorangrep fra en ny ukjent fiende. Døde hvaler og fisk, samt titusener av døde sjøfugl på strendene, ble holdt opp mot satellittbilder og værkart i et forsøk på å forstå hva som skjedde og hva vi har i vente når den globale oppvarmingen slår til over verdenshavene. Det umiddelbare resultatet var at store havstrekninger ble tømt for liv. Slike dødelige områder opptrer sammen med oksygenfattige dødsoner omkring kyster og elvemunninger, forårsaket av forurensning. I det nye verdenshavet inngår levende og døde felter i et uhyggelig spill om overtaket og framtiden.
Om blå ørkener skapes av varme og forurensning skaper et økologisk vakuum, kan vi også finne områder av havet og havbunnen som er gjort til ørkener av uhemmet jakt eller overfiske – der årsakene til biologisk kollaps virkelig er økologiske. For eksempel strekker en undersjøisk ørken seg langs store deler av norskekysten som resultat av at sjøgress og tare er blitt spist av kråkeboller. Nylig fant norske marinbiologer sterke belegg for at industrielt overfiske av torsk og steinbit på 1960-tallet var årsaken til kråkebolleinvasjonen.2Kjell Magnus Norderhaug, Kjell Nedreaas, Mats Huserbråten og Even Moland, «Depletion of coastal predatory fish sub-stocks coincided with the largest sea urchin grazing event observed in the NE Atlantic», Ambio, vol. 50, Stockholm, 2021. Uten store bestander av disse fiskene som spiser kråkebollene, tok kråkebollene over og åt seg inn i tareskogene, som til slutt forsvant. Selv om det ikke var åpenbart, var steinbiten og taren en slags partnere i den naturlige balansen, som endte opp med å bli presset over et vippepunkt. Om det kan la seg gjøre å få Norges undersjøiske ørken til å blomstre igjen, er uvisst, men at taren var et enormt tap, er det ingen tvil om: Forskerne anslår at tareskogen er verdt 1,5 millioner kroner per kvadratkilometer, og at 2000 kvadratkilometer er gått tapt.
Som Charles Clover påpeker i sin bok, er problemet løst andre steder ved å gjeninnføre nøkkelarter som spiser kråkebollene, som oterne på Californiakysten og på Tasmanias kyster. Det viser seg at når oteren er på plass igjen, får vi en såkalt trofisk effekt, som er noe av nøkkelen for rewilding: Visse arter, og ofte er det store rovdyr, bringer balanse ved å yte press på byttedyrene og fører slik sett med seg en horde med andre arter. Det mest omtalte eksempelet er gjeninnføringen av ulver i Yellowstone.
Å vinne tilbake balanserte økosystemer er avgjørende for det biologen E.O. Wilson med en skjellsettende formulering kalte «naturens framtid». I Wilsons visjon for å verne halve jorda var premisset at både enkeltarter og økosystemer er inne i en flaskehals. Bildet er effektivt fordi det både er alarmerende og håpefullt. Når vi en gang har lært, kan vi komme ut på den andre siden til en rikere natur som også står tryggere fordi den blir klokt forvaltet og beskyttet. Flaskehalsen er et kappløp mellom våre egne fatale feil og den lærdommen vi trekker av dem. For hver nøkkelart vi desimerer og hvert økosystem som raser som et korthus, blir det klart at disse forløpene er uforutsigbare i hvert særegne økosystem. Siden det heller ikke kan tas for gitt at vi kan reversere kjedereaksjonene vi setter i gang, er den eneste allmenne lærdommen det å trå varsomt og være årvåken.
Havets megafauna
Hvalfangstens intense globale fangstkappløp kunne ha utryddet mange hvalarter, kanskje alle, men langvarige kampanjer med Greenpeace i spissen fikk til sist internasjonale avtaler i havn. I Helen Scales’ The Brilliant Abyss spiller denne historien en avgjørende rolle, som et eksempel på hva det er mulig å få til, og den underliggende logikken i både fangsten og kritikken av den.
Hvalfangsten hang sammen med falske forestillinger om tvingende nødvendigheter og ressursbehov. Hvalen ble fisket for hvalolje, som viste seg å lett kunne erstattes av andre alternativer. Selv i dag, der oljen er mindre avgjørende, er hvalkjøttet bare en måtelig populær salgsvare. En god del av hvalkjøttet i Norge har blitt solgt som fôr til pelsdyrnæringen, som for motstanderne har gjort det enda klarere hvor utidsmessig og unødvendig hvalfangsten er. Japan, som i likhet med Norge jakter hval, har lenge argumentert for at det blir mer fisk i havet hvis de tar ut noen av hvalene. Like fullt har det nå blitt bevist, påpeker Scales, at hvalen skaper mer liv i havet, ikke mindre, ved å øke tilveksten av plankton, som understøtter hele næringskjeden. Den biologiske rikdommen i havet er viktig for havets karbonopptak – og her er tallene dårlig kartlagt, men vi vet nok til å kunne slå fast at det å verne nøkkelarter som hvalen er en klassisk vinn-vinn-manøver av den typen rewilding- og regenerasjonsbevegelsen går inn for.
Haiene blir i dag jaktet på for en minst like unødvendig olje som hvaloljen, som først og fremst blir brukt i hudkremer og et enda mer overflødig luksusprodukt, haifinnesuppe. Ellers blir haien stort sett fisket for billig kjøtt med en betenkelig smak – om de da ikke kastes over bord etter at finnene er kappet. Skrekkfilmregissøren Eli Roth kom i 2021 med den skjellsettende dokumentarfilmen Fin, der han ser nærmere på haifangst-industrien, som han beskriver som den mest skrekkinngytende filmen han har laget så langt. Skremmende framtidsperspektiver, forferdelig grådighet, avskyelige stinkende fangstfartøyer, truende piratindustrier til sjøs, hårreisende blindhet og ubetenksomhet. I samråd med marinbiologer gjør Roth det klart at om ikke haiene blir vernet på linje med hvalene, kan de være en saga blott om noen tiår – etter å ha hersket i havene i omkring 450 millioner år. For suppe og hudkrem.
Følgene av at haiene forsvinner, er de samme overalt: Økologien kommer i ubalanse. Når haiene forsvinner på grunn av fiske, har korallrevene en tendens til å sykne hen. Estetisk er det et stort tap, etisk er det en ugjerning, og selv ut fra egeninteresse er det en forretning som lønner seg lite i det lange løp. Resultatet blir ikke bare en kollapset haibestand, men i andre omgang rammes de allerede sårbare korallrevene som understøtter store kystbefolkninger, ofte i land med lave inntekter og begrenset geografisk og sosial mobilitet.
Det beste vi kan gjøre, påpeker Charles Clover, er å skåne de største fiskene, som også legger langt flere egg enn sine yngre og mindre artsfeller. Han forteller om slike praksiser, der de største fiskene blir sluppet ut igjen og beholdt som stamfisk, og der man ellers fisker måteholdent. En slik metodikk ble anbefalt – om det så var for fiskernes egen fortjeneste – allerede på begynnelsen av 1900-tallet av den franske fiskeriforskeren Marcel Hárubel, som også gikk inn for freding av visse områder og forbud mot visse trålemetoder.
I sin fengende gjennomgang av over fiskets historie, The Unnatural History of the Sea (2008), forsøker den britiske fiskehistorikeren Callum Roberts å forestille seg hvordan historien kunne sett ut hvis vi bare hadde lyttet til denne «visjonære forskeren». Men han siterer også Hárubel selv, som illusjonsløst kommenterte: «Teoriens fordringer går ofte dårlig overens med industriens interesser, og mangfoldiggjøringen av kystreservater ville lett vekket ergrelse hos fiskerne.» Kollapsen av den ene populasjonen etter den andre, som Callum gjenforteller, der fiskerne går fra frydefull jubel over endeløse fangster til bitre klagesanger over tomme garn, gjør det vanskelig å tro ikke bare på moralske framskritt, men også på evnen til å lære.
Grafsing i havdypet
Helen Scales’ The Brilliant Abyss handler om dyphavet og beskriver den korte bonanzaen da man begynte å tråle etter den oransje sagfisken som går i stim i havets skumringssone, som strekker seg ned til 2000 meter. Trålingen nede i dypet har rasert skoger av koraller på undervannsfjellene som disse fiskene går i stim over. De tilsynelatende endeløse mengdene av sagfisk er i dag en saga blott – de er listet som en truet art. Siden de ble overfisket på 90-tallet, har det vist seg at de lever lenge, opptil 200 år, men til gjengjeld formerer de seg svært sakte.
Også korallene i dyphavet, som i noen tilfeller er tusener av år gamle, vokser tilbake uhyre langsomt. Trålingen av undersjøiske fjell framstår som et mislykket eksperiment, som avslører hvor lite vi fortsatt vet om livet i havdypet. At ingen besøker disse områdene av havet, gjør oss bokstavelig talt blinde for ødeleggelsene.
Uttrykket kappløp mot bunnen får en ny mening når flåter av internasjonale trålere underbyr hverandre i uansvarlighet og klekker ut nye måter å knekke nye fiskestammer på. Både Scales og Clover går inn for et forbud mot bunntråling. De som tjener på denne trålingen, spesielt i dyphavet, er uansett ikke folk flest og lokale fiskere, men store selskaper som har råd til å investere i avansert utstyr og tokt i fjerne farvann. Mange av disse er kinesiske subsidierte trålerflåter som utnytter dårlig regulerte internasjonale farvann eller kjøper fiskekvoter, mens de bedriver et fiske som i praksis er vanskelig å overvåke, akkurat slik norske fiskeflåter og EUs subsidierte trålere har gjort utenfor kysten av Vest-Afrika.
Siden det er allment anerkjent at bunntråling med bomtrål er særlig ødeleggende, ettersom de utraderer mye av livet på havbunnen i tillegg til å fange farlig mye av fisken, har forslag kommet opp om å forby disse fiskemetodene internasjonalt. I The Future Sea diskuterer Deborah Rowan Wright nettopp slike traktater og overenskomster. Når det gjelder bunntråling, nevner hun at et tusentalls forskere ledet en kampanje for internasjonalt forbud som nesten gikk igjennom, før Island la ned veto i siste runde. Hun sier seg enig med Callum Roberts i at det er meningsløst at «en nasjon på tre hundre tusen mennesker stanset innføringen av et vern som er avgjørende for livet i dyphavet», og at det er absurd at et knøttlite mindretall skal kunne torpedere planetens framtid. Men dette skjer stadig vekk, også i den forstand at de som profiterer på den groveste ekstraktivismen, er enkeltselskaper – som i en viss forstand stjeler rikdommer fra deg og meg, og samtidig reduserer havets biologiske rikdom.
Plyndringen av havet tilspisser seg enormt nettopp i disse dager i form av aggressive framstøt for gruvedrift på havbunnen, der metallknoller ligger spredd utover store vidder av dyphavets bunn. Hva skjer hvis vi begynner å harve opp havbunnen i stor skala? Mye av Scales’ bok er viet dette akutte problemet. For avgjørelsene skjer nå, i hestehandler mellom Den internasjonale havbunnsmyndigheten og det kanadiske gruveselskapet The Metals Company.
Havbunnsmyndigheten er satt til å forvalte det som i Havrettskommisjonen litt mystisk blir kalt Området, det vil si hele havbunnen under internasjonale farvann (omkring 60 prosent av planeten). Området er underlagt økologiske retningslinjer, men Havbunnsmyndigheten har vist tegn til å gi etter for presset om å «komme til en avgjørelse» om utvinningslisenser. Norske Storebrand har i likhet med mange andre selskaper trukket ut sine investeringer fra The Metals Company etter press fra miljøorganisasjoner. I den nye dokumentaren Deep Sea Rising (2023) blir dette dramaet spilt ut i en klassisk kontrast mellom ivrige bedriftseiere, innovasjonsbesatte ingeniører, halvkorrupte politikere og dyphavets stille, nesten tidløse og hemmelighetsfulle verden. Som i Scales’ bok ligger vekten på respekt for naturens ukjente sammenhenger og et føre-var-prinsipp, som blir mer verdifullt enn noensinne når over halvparten av jordens overflate, den internasjonale havbunnen, står på spill.
Implementering
Premisset for Rowan Wrights bok Future Sea er at vi ikke trenger å lage nye traktater og lover for havet, fordi det allerede er beskyttet av loven! Hvis vi legger sammen hele lappeteppet av traktater, erklæringer, lover og direktiver fra både nasjonale og internasjonale organer, ender vi etter forfatterens overslag opp med at 97 prosent av havet er beskyttet. Om dette høres utrolig ut, ligger forklaringen i et tilleggspremiss: Beskyttelsen trenger ikke å være total, den trenger ikke å bety at all trafikk og alt fiske forbys. Den skal bare sørge for at bruken av havet skjer på en måte som ikke forringer havets økosystemer.
Hensynet til livet i havet er skrevet inn i nær sagt alle direktiver for forvaltning av både havet innenfor og utenfor territorialfarvannene. Med andre ord, resonnerer Rowan-Wright, gjelder det bare å kreve at alle parter følger sine egne regler og løfter. Som selvsagt krever sitt, men som kanskje er et bedre sted å starte enn å prøve å skape så mange vernede områder som mulig. I verste fall, sier Rowan Wright, kan vernede områder virke mot sin hensikt, siden en liten del av havet blir beskyttet, mens ødeleggelsene fortsetter enda mer ufortrødent utenfor.
Rowan Wright ønsker seg en omfattende bevegelse der borgere krever etterrettelighet hos politiske organisasjoner, og der små og store initiativer kommer sammen i en felles kamp for ansvarlig vern av havet. Hvis problemene i havet er kjennetegnet av at flertallet er maktesløst og uvitende om hva som foregår, ligger løsningen i utdannelse om havet og at borgerne tar makten: Havet som «eies» av ingen og derfor av alle, må også styres i tråd med en form for opplyst allmennvilje.
Den uhemmede lovløsheten til havs, som strekker seg fra slaveri og dumping av giftig avfall til tjuvfiske og underrapportering, innebærer at overvåkning er ytterst nødvendig. For etablerte marine verneområder og nasjonalparker innebærer dette at man bekoster skip som kan overvåke farvannene. Dette koster relativt lite, mens gevinsten er enorm. Charles Clover beskriver i sin bok hvordan naturorganisasjoner henvender seg til rike donorer med følgende slagord for å verne Chagos-øyene sør for Maldivene mot alt fiske: «For samme pris som en leilighet i London kan du få et vernet område som kan sees fra verdensrommet.»
Chagos vil antagelig bli gitt tilbake til Mauritius etter å ha vært et britisk protektorat med en amerikansk marinebase under den kalde krigen – og i dag base for droner. Mauritius er ikke kjent for en god forvalting av havene sine og vil neppe utvise særlige forbehold overfor Kina og andre parter som ønsker seg fiskelisenser i havområdet rundt Chagos. Selv om de vil det samme, er Clovers tilnærming nokså motsatt av Rowan Wrights: Med sin Blue Marine Foundation har han jobbet for å overtale det ene øysamfunnet etter det andre – alle sammen med i det britiske Samveldet av nasjoner – til å frede så store deler av havområdene sine som mulig.
Blant de mest fjerntliggende er øygruppa St. Helena, og den aller fjerneste av disse øyene i det sørlige Atlanterhavet, Tristan de Cunha, viser at alt er mulig. Til tross for en knøttliten befolkning på 244 personer med en årlig snittinntekt på litt over 50 000 kroner, bestemte de seg for å verne 90 prosent av sitt havområde. En avgjørende del av denne historien er Clovers ekspedisjon til Londons vestkant for å be om pengegaver til et fond som kan finansiere fredingen. Lokalbefolkningen på den isolerte vulkanøya får en beskjeden, men tålelig god kompensasjon for tapte fiskelisenser. Uten slike tiltak ender freding lett opp som overgrep mot kyst- og øysamfunn. Med fondet får øyboerne derimot en sjanse til å handle i tråd med sin egen overbevisning – og kan med lettelse forby tråling av undersjøiske fjell og avstå fra å selge lisenser til Japan og Kina.
I påvente av internasjonale traktater som kanskje aldri kommer på plass – og som det uansett allerede viser seg vanskelig å håndheve eller etterleve i praksis – er lokale tiltak for vern gull verdt. Clover viser til forbud mot bunntrål i Den engelske kanal, som bare etter noen få år førte til at store tareskoger vokste fram. Ingen visste at de hadde vært der – før de kom tilbake. Og med taren kommer fisk og et rikt undersjøisk liv.
Tare til unnsetning
Taren, som allerede Darwin framhevet som havets viktigste vekst og havenes motsvar til regnskogen, har det siste tiåret fått en slags økologisk stjernestatus. Ikke bare er taren ryggraden for økosystemene langs mange kyster, men den trekker også ned enorme mengder med CO2 fra atmosfæren. Tare og sjøgress kan dessuten dyrkes og høstes for bruk i mat og andre produkter. Entusiastiske bøker om sjøgress, tang og tare tyter fram alle vegne – og en av de mest optimistiske er den anerkjente australske biologen og forfatteren Tim Flannerys Sunlight and Seaweed: An Argument for How to Feed, Power and Clean Up the World (2017).
Flannery sporer vår tids tarefeber tilbake til fysikeren Howard Wilcox, som var konsulent for den amerikanske presidenten Lyndon B. Johnsons kommisjon for havressurser på 1960-tallet. Wilcox framhevet særlig kjempetareveksten macrocystis pyrifera, som vokser opptil 60 cm i døgnet, og som kan bli opptil 60 meter lang. Hans villeste plan var tarefarmer i åpent hav, som ville kunne skape produktive soner i områder som ellers er blå ørkener, næringsfattig åpent hav.
I Flannerys visjon, som han deler med mange pragmatiske optimister, vil dette kunne øke havenes nettoproduktivitet til og med over det naturlige toppmålet – med en evne til å binde CO2 som langt overgår de nesten håpløst kostbare anleggene for direkte karbonfangst fra luften. Tareprosjektene – et storstilt og eksperimentelt natursamarbeid – vil være utformet som kilometerstore nedsenkede gitre som flyter under overflaten midthavs, betjent og rengjort av undervannsroboter. Et nytt prosjekt uten sidestykke, både sett fra kulturens og naturens synsvinkel – et bioteknologisk hybridobjekt på makronivå.
Hvis det Rockström omtaler som en blå akselerasjon, kunne innebære et havbruk som skjer i havets favør, ville vi være på rett spor. Tarens og sjøgressets evne til å trekke ned karbon og samtidig gi et rikt habitat for fisk og dyr i havet gjør det til kroneksempelet på rewildingens vinn-vinn-strategi. Tilsvarende regnestykker blir satt opp for hvalene, noe som er til god hjelp, om det enn blir for snevert å anse karbonkretsløpet som avgjørende for verdien til livet i havet.
Samtidig peker begrepet akselerasjon på noe annet, endringer som skjer raskere og raskere, drevet av økonomi og innovasjon. Når slike endringer griper inn i natursystemer som følger sine gamle – og for oss ofte ukjente – mønstre av fornyelse og regenerering, blir resultatet naturforstyrrelse. Når natursystemer som koraller ikke klarer å omstille seg til forurensning, invaderende arter og høyere temperaturer, tyr noen pragmatiske forskere til ingeniørløsninger: inngrep i organismenes DNA, roboter og sensorsystemer, kunstige rev. Noen omtaler dette som akselerert evolusjon.
I Norge eksperimenterer vi med en slags skadedyrbehandling av kråkebollene, som blir sprøytet med brent kalk.3Frithjof E. Moy og Kjell M. Norderhaug, «Oslofjorden: Fra marin ørken til frodig tareskog», Aftenposten, 30. mars 2015. Bakenfor alle de pragmatiske argumentene, og desperate tiltakene, henvendt til fiskeres egeninteresse og med appeller til at havet er viktig for å trekke ned karbon, er Clover, Scales og Rowan Wright samtidig opptatt av noen andre og mer dypøkologiske perspektiver.
Dypøkologi under overflaten
En avgjørende impuls i en rent økologisk forståelse av havets verdi er innsikten om at livet i havet allerede er enormt redusert. Det er bare en skygge av hva det var for bare ett århundre siden, i tiden før industrifisket. De som har gravd i det historiske kildematerialet, finner forbløffende resultater. «For hver time med fiske i dag, i båter utstyrt med de mest oppdaterte teknologier, inkludert ekkolodd og andre elektroniske hjelpemidler, fanger fiskere bare 6 prosent av hva de fanget for 130 år siden», skriver Clover med referanse til en ny fiskehistorisk studie fra University of York.4Clover refererer her til Callum Roberts’ bok Ocean of Life. Innsatsen øker og øker, resultatene minker og minker, og det samme gjør størrelsen på fisken. Et overfisket hav vil være ekstremt dårlig rustet til å takle global oppvarming med høye overflatetemperaturer og lavere planktonvekst, sammen med oksygenfattige dødsoner og en plastforurensning som vi knapt kan fatte rekkevidden av. En maritim kollaps er ikke bare økonomisk fatalt, det er etisk uakseptabelt.
Et videre økologisk perspektiv er at vi må gå hinsides forventninger om inntjening som belønning for vern. I boka The Dark Side of the Ocean (2020) viser Albert Bates til det faktum at hval-populasjonene etter snart førti år med vern knapt har tatt seg opp, og dette har å gjøre med plastforurensning, men også med mindre åpenbare økologiske sammenhenger. Han viser til at selv det internasjonale pengefondet i en av sine rapporter anerkjenner restitueringen av hvalpopulasjonene som en form for earth-tech. En slik ingeniørsjargong dekker over det faktum at vi først og fremst må vente tålmodig mens naturen gjør sitt «arbeide», som for hvalen selv simpelthen innebærer å leve og utfolde seg fritt. Å doble hvalpopulasjonene, om det lar seg gjøre i dagens hav, vil ta minst 30 år, og for å få tilbake førindustrielle tall må vi vente flere menneskegenerasjoner. En lignende langsom vekstrate gjelder for stor fisk som skater og størjer og for hai.
Flaskehalsen mellom fortidens uutnyttede rike hav og framtidens vernede rikdom vil være nokså lang, og krever dermed at vi har målet klart i sikte. For å navigere gjennom denne passasjen må vi omsette kunnskap til praktiske tiltak og dyrke føre-var-prinsippet, ikke som en forsiktig og foreløpig tilbakeholdenhet, men som en uttalt og prinsippfast strategi. Vi kjenner fortsatt ikke havet godt nok til å forutse virkningen av videre inngrep. Selv om presset mot havet fortsetter å tilta, vitner den drastiske økningen i antallet av vernede havområder det siste tiåret om at villmarker begynner å bli høyt verdsatt også til havs.
Den nye generasjonen av bøker og filmer om havet deler en dyp intuisjon om at skillet mellom egenverdi og instrumentell verdi er overfladisk, siden vi begynner å forstå hvor avhengige vi er av naturens evne til å utfolde seg – å generere og regenerere – og i hvilken grad havets robuste rikdom er understøttet av en skjør balanse. Thoreaus gåtefulle utsagn om at «i det ville ligger verdens bevaring», begynner å få en klar økologisk betydning.
© norske LMD
- 1Se den eminente antologien The Ocean Reader: History, Culture, Politics, Duke University Press, Durham 2020.
- 2Kjell Magnus Norderhaug, Kjell Nedreaas, Mats Huserbråten og Even Moland, «Depletion of coastal predatory fish sub-stocks coincided with the largest sea urchin grazing event observed in the NE Atlantic», Ambio, vol. 50, Stockholm, 2021.
- 3Frithjof E. Moy og Kjell M. Norderhaug, «Oslofjorden: Fra marin ørken til frodig tareskog», Aftenposten, 30. mars 2015.
- 4Clover refererer her til Callum Roberts’ bok Ocean of Life.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
