Kinas ukjente tenkere

På partikongressen til Det kinesiske kommunistpartiet (KKP) i oktober i fjor ble det klart at president Xi Jinping har ambisjoner om å forme Kina minst like mye som Mao Zedong i sin tid gjorde. Noen kommentatorer hevder til og med at han er «den nye Stalin».¹

I en tid med økende spenninger ser Vesten fortsatt Kina gjennom den kalde krigens briller, med Kina i rollen som Sovjetunionen tidligere hadde, nemlig som hovedfiende og den fremste representanten for verdens autokratiske krefter. Kinesiske intellektuelle blir framstilt som en ny variant av de russiske dissidentene, som risikerte å bli sendt til gulag hvis de ble tatt med forbudte bøker. Og Kina beskrives som en verden uten et reelt åndsliv utenfor privatsfæren (eller fengslene). Selv om Kina har blitt verdens nest mektigste land, er de eneste kjente kinesiske intellektuelle i Vesten dissidenter som kunstneren Ai Weiwei og jusprofessoren Xu Zhangrun.

I virkeligheten ligner dagens Kina mindre på Stalins Russland og mer på Japan i Meiji-perioden (1868–1912), da Japan vokste fram som stormakt, på samme måte som Kina har gjort siden Deng Xiaopings økonomiske reformer på 1980-tallet. Det finnes likheter også på det intellektuelle planet, for begge landene omfavnet vestlige ideer på hver sin måte da de åpnet seg for verden og forlot føydalismen i Japans tilfelle og maoismen i Kinas. I begge land førte det til et yrende og relativt mangfoldig intellektuelt liv.

I Kina var dette mangfoldet særlig markant i årene før Xi kom til makten i mars 2013, i så stor grad at det sannsynligvis drev den nye presidenten til å stramme inn partistatens ideologiske kontroll. Men Xi har ikke helt lykkes, for de intellektuelle har klart å bevare en viss uavhengighet.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Bestill nå

Fornyes til 199,- per kvartal

En unik unikhet

De siste ti årene har jeg ledet et forskningsprosjekt om kinesiske offentlige intellektuelle, det vil si intellektuelle som publiserer på kinesisk i Kina, og som følger spillereglene til president Xi og partistaten, men uten å være forsvarere av regimet eller propagandister.² Det finnes en slags intelligentsia, men utenfor Kina overdøves den for det meste av støyen fra regimet. Samtidig begrenses rekkevidden også av at debattene foregår på kinesisk.

Siden 1980-tallet har det rast mange livlige debatter i dette mangfoldige og sammensatte samfunnet. Det finnes et Kina som tenker og snakker et annet språk enn regimet, uansett hva Xi og landets lederskap hevder i de offisielle kanalene. De siste tjue årene har de sentrale debattene kretset rundt tre grunnleggende og gjensidig forbundne spørsmål: Er Kina unikt, og i så fall hvordan? Hva er eller bør være Kinas rolle i verden? Hvordan skal Kina fortelle sin historie på best mulig måte (noe som forutsetter at man vet hva denne historien er)?

Særlig to nyere hendelser har preget tenkningen til de offentlige intellektuelle: Sovjetunionens oppløsning og Vestens –spesielt USAs – tilsynelatende tilbakegang etter finanskrisen i 2008. Mens de store rivalene falt eller vaklet, fortsatte Midtens rike å vokse, og ga opphav til en idé om at Kina er – og alltid har vært – unikt. Etter et århundre med ydmykelse og flere tiår med revolusjon har den historiske følelsen av overlegenhet dermed dukket opp igjen.

Kopiert unikhet

En stolt forsvarer av denne teorien er Zhang Weiwei,³ en tidligere tolk i utenriksdepartementet som har blitt forsker og skrevet en trilogi om Kinas unikhet: «Kina rører verden» (2008), The China Wave: Rise of a Civilizational State (2012) og The China Horizon: Glory and Dream of a Civilizational State (2016). Disse bøkene er et sammensurium av ofte nyttig komparativ statistikk om Kinas framgang, skarpe forklaringer på nasjonale praksiser som kanskje eller kanskje ikke er unike (et ekstremt sentralisert styre muliggjør lokal eksperimentering i viktige økonomiske spørsmål), og nokså tautologiske påstander, som for eksempel at befolkningen er «unik i sin art», eller at «språket er unikt».

Det som gjør at Zhangs skrifter appellerer til mange kinesere, er forestillingen om «sivilisasjonsstaten» som framheves i undertittelen til de to siste verkene i trilogien. Mens de andre landene i verden, ifølge Zhang, bare er «nasjonalstater» formet i modernitetens smeltedigel, er Kina både en sivilisasjon og en nasjonalstat – og det gjør Kina, ja, unikt. Kommunistpartiet har latt seg forføre av Zhangs teorier, og bøkene hans er blitt bestselgere mye fordi partimedlemmene og ledere i statsapparatet blir oppfordret til å kjøpe dem. Han er ikke like populær blant andre intellektuelle, av to grunner: Han taler for det meste til menigheten, og hans to siste bøker er sterkt inspirert av den britiske journalisten Martin Jacques’ When China Rules the World (2009), hvor han har hentet ideen om Kina som en «sivilisasjonsstat». At et verk om Kinas unikhet er basert på en utenlandsk bok, vekker en viss tvil.

«Responsivt demokrati»

Mer anerkjente forskere har blitt forført av samme idé, som Jiang Qing⁴ og Chen Ming,⁵ som knytter Kinas unikhet til konfutsianismen. Denne koblingen leder dem til å trekke noen kontroversielle slutninger. Chen mener for eksempel at «den republikanske revolusjonen i 1911 [som avsatte den siste keiseren og gjorde Kina til republikk] var et unødvendig feiltrinn, siden Kina allerede var i ferd med å bli et konstitusjonelt monarki». Eller at mye av 1900-tallet var en tragisk feil, fordi landets ledelse hele tiden lette etter vestlige løsninger på kinesiske problemer. Men uansett hvor kunstferdig disse nykonfutsianerne sammenligner KKP med fortidens «velvillige monarker», er det umulig for kommunistene å akseptere deres fordømmelse av marxismen som noe fremmed – et svært sårt punkt for Kinas kommunister.

Kinas «nye venstre», som på begynnelsen av 2000-tallet gikk inn for en mer regulert kapitalisme, å bekjempe sosiale ulikheter og definere en annen type demokrati, har også tatt til seg ideen om Kinas unikhet. Flere intellektuelle i denne strømningen, blant andre Wang Hui⁶ og Wang Shaoguang,⁷ mener at Kinas framgang viser at Vestens verdier ikke er like universelle som det hevdes. Kinas suksess skyldes ifølge dem noen betydelige politiske innovasjoner. For eksempel «et responsivt demokrati» (der statspartiet responderer på folkets behov), som de mener er overlegent Vestens representative demokrati, som er lammet av kameraderi, feminisme og multikulturalisme. Kina har derimot utviklet statens rolle, ifølge dem.

Dette «responsive demokratiet» minner påfallende mye om Maos «masselinje»,⁸ innvender liberalere som historikeren Xu Jinlin. De liberale intellektuelle kommer også med en historisk advarsel: Før andre verdenskrig utviklet Japan og Tyskland lignende statskulter, og det endte i krig og nederlag. De er likevel enige i at Kina må utvikle sin egen visjon om moderniteten og med det bidra til mangfoldet av universelle verdier: «Kinas sivilisasjonstradisjon er ikke nasjonalistisk, men snarere basert på universelle og humanistiske verdier», skriver Xu.⁹

Kritisk til vekstens effekt

En annen, beslektet debatt er Kinas rolle i verden. Etter å ha gjenvunnet sin status som stormakt mener flere intellektuelle at Kina igjen må innta sin historiske posisjon i «verdens midte». Filosofen Zhao Tingyang har gjenopplivet begrepet tiānxià, som kan oversettes med «alt som finnes under himmelen». Begrepet angir en kinesisk oppfatning av «universalisme» før det moderne Vesten dukket opp.¹⁰ Her var Kina sivilisasjonens sentrum, og dens styrke avtok jo lenger man fjernet seg fra Kina. Men «barbarer» i utkantene kunne bli siviliserte hvis de lærte seg å «være kinesere». Tiānxià utviklet seg etter hvert til et tributtsystem,¹¹ en diplomatisk og hierarkisk orden mellom Kina og nabolandene. Zhao vil gå tilbake til begrepets røtter og bygge en verdensorden basert på moral snarere enn interesser og makt.

Mange av de intellektuelle som er opptatt av utenrikspolitikk, gjentar ofte regimets slagord om «skjebnefellesskap» og «vinn-vinn-avtaler», men de utforsker også hvordan en multipolar verden vil se ut. Jiang Shigong,¹² en akademiker tilknyttet det nye venstre, har hentet fram igjen ideen om et kinesisk imperium bestående av regioner «forent» av prosjektet om de nye silkeveiene. Men langt de fleste er mer opptatt av å fordømme de ulike utslagene av det amerikanske hegemoniet enn å diskutere hvordan de kinesiske lederne forholder seg til dagens internasjonale orden.

Noen mener at verden var bedre stilt før, da Kina spilte andrefiolin i en amerikanskledet verden og holdt «en lav profil». Disse tenkerne var mye mer komfortable da Beijing og Washington oppførte seg som et gammelt ektepar som småkranglet uten at det gikk utover forholdet. Mange av dem er også kritiske til den utbredte ideen om at høye vekstrater er alt som skal til for å gjøre Kina mektigere enn USA. Sosiologen Sun Liping går så langt som å hevde at denne ideen er farlig: «Når det gjelder Kinas utvikling, står vi for tiden overfor et valg: Skal vi holde fast på dagens kurs og bedre levekårene for befolkningen, eller skal vi sikte mot stjernene? Vi må forstå at vi står overfor ekstremt vanskelige levekårsproblemer. Det største problemet er vår demografiske situasjon.»¹³

Han er ikke den eneste som kommer med slike advarsler. Den liberale tenkeren Shi Zhan har skrevet en hel bok om farene ved å gi etter for «populistisk nasjonalisme», og mener at landets ledere må innse at Kina aldri vil få herredømme over havene fordi for mange land er imot det.¹⁴ Dessuten, hevder Shi, er maktens natur i ferd med å endre seg: De digitale plattformene og den kunstige intelligensen som vil forme framtidens økonomi, befinner seg i stor grad utenfor statens kontroll.

Xi for inspirert av maoismen

Et siste tema de intellektuelle er opptatt av, er hvordan man kan fortelle landets historie på en god måte. Partistaten oppfordrer dem til å gjøre det, men selv uten denne oppfordringen er mange av dem besatt av spørsmålet, ikke så mye på grunn av propagandaverdien – som er KKPs besettelse – som håpet om å få en god forståelse av hva landet deres er og kan bli, både for kineserne og for verden. For til tross for all den kulturelle stoltheten og det nasjonalistiske spetakkelet har spørsmålet ikke fått noe godt svar og blir mye debattert.

Selvsagt diskuterer de intellektuelle så å si alle de store temaene som befolkningen generelt også er opptatt av, for eksempel «felles velstand», noe som skremmer de rike og bedriftseierne, prosjektet om de nye silkeveiene (og investeringsvalgene i utlandet), og ikke minst håndteringen av koronapandemien og de mye kritiserte nedstengningene de siste årene. Men det er historiske tema som har ført til noen av de mest opphetede meningsutvekslinger, og da særlig dette besynderlige spørsmålet: Bør historien til Folkerepublikken Kina deles inn i to trettiårsperioder eller en periode på seksti år?

Kjernen i spørsmålet er hvorvidt Mao-tiden skal ses som et feiltrinn som Deng Xiaoping korrigerte ved å åpne opp Kina for markedskreftene. Det finnes fortsatt kommunister som mener at Deng gjorde en feil da han forlot maoismen, mens mange liberale debattanter mener at han ikke omfavnet markedet helhjertet nok. De fleste intellektuelle befinner seg et sted imellom. Kommunistpartiet har, ikke overraskende, bestemt at Kinas historie må ses som en helhet, noe som bekymrer noen intellektuelle, siden Xi ser ut til å hente litt for mye inspirasjon fra maoismen.

Fyrtårnet Kina

Mange liberale forteller Kinas nyere historie på følgende vis: Revolusjonen i 1949 var nødvendig for å vekke landet fra en langvarig dvale og generere den nødvendige energien for endring. Maos Kina gjorde mange feil, men planøkonomien og den tvungne moderniseringen la grunnlaget for den enorme veksten i reformperioden etter 1979. Denne politikken slapp løs gründerkreftene. Kina er i dag et nokså velstående land i en globalisert verden, og den klassekampen som ble forkynt under revolusjonen og Mao, er ikke lenger relevant.

Mange intellektuelle – selv de som forsvarer partistaten – anser det marxistisk-leninistisk-maoistiske språket KKP fortsatt bruker, som utdatert og heller pinlig, ettersom det ikke har noen verdi utenfor landet og lite resonans på innsiden. Det sier seg selv at dersom eiendomsmarkedet kollapser, slik mange frykter, vil ikke Xis tenkning være til mye hjelp. Det finnes selvsagt unntak. Juristen Jiang Shigong fra det nye venstre publiserte i 2019 et langt essay der han framstiller presidenten som helten som kom i grevens tid og reddet Kina fra å lide samme skjebne som Sovjetunionen – kaos, relativ fattigdom og ubetydelighet.¹⁵ Takket være Xi, mener han, vil Kina bli fyrtårnet som leder resten av verden gjennom den amerikanske nyliberalismens farer og fallgruver. Jiangs tekst er ambisiøs. Den forsøker å avklare alle spørsmålene som henger over dagens fortelling om landets historie, for å oppheve den intellektuelle pluralismen som har utviklet seg i landet.

Kinesifisert marxisme

De siste årene har økonomen Yao Yang forsøkt på imponerende vis å utforme en «konfutsiansk liberalisme»,¹⁶ som han mener vil løse en rekke problemer for både Kina og verden. De vestlige demokratiene fungerer dårlig, ifølge ham, fordi de er fanget mellom individualistiske verdier og krav om absolutt likhet. De er dermed ikke lenger en inspirasjonskilde. På den andre siden har de økonomiske og politiske reformene i Kina strandet, og faren er større enn noensinne, ifølge ham, for at «venstreradikale» tiltak vil skade næringslivet og dermed redusere landets rikdom og makt. Samtidig, mener Yao, nekter Vesten å anerkjenne Kinas framgang som legitim og ser i den bare en kommunistisk fare. Dette driver de kinesiske lederne til å bli enda mer «kommunistiske». Den gode tiden etter den kalde krigen er dermed i ferd med å svinne hen.

Så hva må gjøres? Yaos forslag er en konfutsiansk liberalisme som tolererer en viss grad av sosial ulikhet, som han mener er uunngåelig, og en viss meritokratisk elite, men som ender med en konsensusskapende regjering som vil «forvalte folks anliggender på riktig vis». I Vesten har populistiske strømninger, ifølge ham, gjort staten for svak. I Kina er staten derimot for sterk og risikerer å ignorere folkets behov.

Yao er klar over at den vestlige verden ikke lytter til ham. Han henvender seg hovedsakelig til liberale kinesere som har mistet tiltroen til de universelle verdiene, og han har en viss påvirkning på samfunnet. 2. juli 2021, dagen etter den pompøse hundreårsmarkeringen for KKP, publiserte han en lang artikkel i det prestisjetunge tidsskriftet Beijing Cultural Review med tittelen «Utfordringene for Det kinesiske kommunistpartiet og gjenoppbyggingen av politisk filosofi». Her ignorerer han ikke bare hovedtemaene på hundreårsmarkeringen og insisterer på behovet for å «kinesifisere marxismen» med en tilbakevending til konfutsianismen, men han nevner verken presidenten eller hans «Tenkning»,¹⁷ noe som er uvanlig i et slikt tidsskrift. For Yao, som for mange andre offentlige intellektuelle, betyr å fortelle Kinas historie også å integrere denne historien i resten av verden. For de ser seg som verdensborgere, som har midlene og et ansvar for å gå i dialog med sine motsvar utenfor grensene.

Oversatt av redaksjonen

David Ownby er professor i kinesisk religionshistorie ved Universitetet i Montreal, forfatter (sammen med Timothy Cheek og Joshua A. Fogel) av Voices from the Chinese Century: Public Intellectual Debate from Contemporary China (2020).

1
Chloé Froissart, «Chine: la crispation totalitaire», Esprit, nr. 491, Paris, november 2022.
2
Reading the China Dream.
3
Se «It is entirely possible to tell the story of Chinese politics in a more accurate and exciting way», Reading the China Dream, 20. juni 2021.
4
Se Jiang Qing, A Confucian Constitutional Order, Princeton University Press, 2012.
5
Se Chen Ming, «Transcend left and right, unite the three traditions, renew the Party-State: A Confucian interpretation of the China dream», Reading the China Dream, 17. mars 2015.
6
Se særlig Wang Hui, China’s Twentieth Century: Revolution, Retreat and the Road to Equality, Verso, London, 2016; The Rise of Modern Chinese Thought, Harvard University Press, Cambridge, utgis i juli 2023. Se også Wang Hui, «Nye ideer om Asia», Le Monde diplomatique, februar 2005.
7
Se særlig Wang Shaoguang, China’s Rise and its Global Implications, Palgrave Macmillan, London, 2021.
8
Mao Zedongs teori om at partiet var den ideologiske avantgarden som skulle lede massene.
9
Xu Jilin, «The new tianxia: Rebuilding China’s internal and external order», Reading the China Dream, 2015.
10
Zhao Tingyang, All under Heaven: The Tianxia System for a Possible World Order, University of California Press, 2012.
11
Regioner eller land som Korea, Vietnam og Japan ga penger eller gaver til keiseren som et tegn på troskap.
12
Se Jiang Shigong, «The internal logic of super-sized political entities: ‘Empire’ and world order», Reading the China Dream, 6. april 2019.
13
Se Sun Liping, «2021: What kind of world will we face?», Reading the China Dream, 23. januar 2021.
14
Shi Zhan, «Å forlate kokongen: isolasjon, tillit og framtid» (på kinesisk), Hunan Wenyi Chubanshe, Changsha, 2021.
15
Jiang Shigong, «Philosophy and history», Reading the China Dream, 2018.
16
Se «Yao Yang on ‘Rebuilding China’s Political Philosophy’», Reading the China Dream, 2021.
17
En benevnelse på politikken og tenkningen som kan utledes fra Xis uttalelser og skrifter, som til sammen utgjør en slags «handlingsmanual» for å fornye Kina.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Bestill nå

Fornyes til 199,- per kvartal