Et vilt ul kommer fra det indre av Santiago de Chile. I det hvite lyset 32 meter under bakken farer blankpolerte pensko, sneakers og fargerike sandaler over de grå flisene mellom de grove betongsøylene på metrostasjonen Baquedano. Det er rushtid. Alle er på vei i retning forretningsstrøket nordøst i Gran Santiago. Oppe på gata passerer noen syklister og fotgjengere uanfektet midt i brummingen av motorer foran hovedinngangen til metroen som har blitt mye kritisert siden opprøret i oktober 2019.
06.45. I kommunen Cerro Navia vest for Gran Santiago venter Erika Molina (54) på en buss som ikke kommer. Hun vil ikke ta metroen. «Jeg skal for langt. Og så vet jeg ikke om jeg får sitteplass der», sier hun. Hver morgen står hun opp klokka seks for å dra til den andre siden av byen, hvor hun passer barn, lager mat, stryker og gjør rent. Så drar hun hjem igjen, en ferd som tar henne gjennom 7 av de 35 kommunene i byområdet. Arbeidsgiverne hennes bor over tretti kilometer fra Cerro Navia, i den velstående kommunen Las Condes i nordøst. I 2010 dro Molina til Gran Santiago for å finne arbeid. Hun kom med buss fra byen Traiguén sør i Chile, der jernbanestasjonen er i ferd med å kollapse etter at toglinjen ble lagt ned på 1990-tallet. Hun håpet å bo nær de mange butikkene og tilbudene i sentrum. «Jeg trodde ikke at jeg kom til å bo så langt fra sentrum», forteller hun, med blikket festet på den flekkete asfalten i utkanten av storbyen. (…)
Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
