Det er allsang i foajeen på konserthuset Katuaq i Nuuk. Både tenåringer og femtiåringer stemmer i de grønlandske refrengene til Zikaza. Rockebandet ble startet av den karismatiske sangeren Siiva Fleischer i Århus på 1980-tallet. For femten år siden bestemte Fleischer seg for å flytte hjem til Grønland og lage musikk her. Til tross for at byen har knappe 19 000 innbyggere, har Grønlands hovedstad et rikt kulturliv med teater, kino, barer og klubber, en bykunstpolitikk (fresker, skulpturer), et historisk museum og et kunstmuseum, samt film- og musikkfestivaler.
I århundrer har inuittene overlevd i de ekstreme omgivelsene på øya.1Etnologen Jean Malaurie har etterlatt seg flere verk om denne skjebnen, særlig Les derniers rois de Thulé, Plon, Paris, 1955, og Ultima Thulé, Éditions du Chêne, Paris, 2000. Selv om de nå har et nokså moderne levesett, er naturen her fortsatt en utfordring. Da USAs president Donald Trump ville kjøpe Grønland fra Danmark i august 2019, gjentok han en av de vanligste klisjeene om øya, nemlig at den globale oppvarmingen vil gjøre det mulig å utvinne øyas rike naturressurser. I likhet med tidligere amerikanske forespørsler i 1867, 1910 og 1946 avviste Danmark tilbudet. Øya er ikke til salgs! Tvert imot ønsker innbyggerne å selv bestemme øyas framtid. Den siste meningsmålingen viser at mer enn to tredjedeler av grønlenderne ønsker uavhengighet.
De to partiene som vant parlamentsvalget på Grønland i april 2021 – rødgrønne Inuit Ataqatigiit og sosialdemokratiske Siumut – har lenge vært for uavhengighet. «Det er ulike meninger om hva slags uavhengighet og hva slags forbindelse vi skal ha til Danmark», sier Sara Olsvig, tidligere partileder for Inuit Ataqatigiit, som nå er forsker og leder for Inuit Circumpolar Council.2Inuit Circumpolar Council er et fellesråd for arktiske urfolk i Alaska, Canada, Grønland og Sibir. «Men jeg opplever et felles og kontinuerlig ønske om å bestemme vår framtid. Urfolk ønsker først og fremst å bli anerkjent som likeverdige med alle andre folk. Ser du på historien til Kalaallit Nunaat [Grønland] og inuittenes historie i hele Arktis, var det nødvendig med en høy grad av selvstendighet for å overleve i disse omgivelsene. Det var allerede en form for selvbestemmelse.»
Økonomisk avhengig av Danmark
Etter at Grønland ble kvitt statusen som koloni i 1953, har grønlenderne gradvis fått mer selvstendighet gjennom ulike folkeavstemninger: internt selvstyre i 1979, utmeldelse fra Det europeiske fellesskap (EF) i 1982, og økt selvstyre, eierskap over naturressurser og rett til selvbestemmelse i 2009. «Den danske regjeringen anerkjenner fullt ut muligheten for uavhengighet for Grønland», bekrefter riksombudet i Grønland, Julie Præst Wilche. Den danske statens representant på øya understreker samtidig at spørsmålet ikke er akutt: «Den danske regjeringen jobber for øyeblikket ikke aktivt for å forberede seg på det.»
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
Når jeg spør Siumuts partileder Ole Aggo Markussen om en dato for uavhengigheten, svarer han: «Spørsmålet er heller hvem i verden som egentlig er uavhengig? Teorien om nasjonalstaten fra avkoloniseringen virker meningsløs i dag. I Europa er så å si alle landene avhengig av EU. Vår union med Danmark ligner et tvangsekteskap. Kona har i 45 år ønsket å bli fri. Mannen sier at hun kan dra når som helst, men at han beholder alle pengene. En god del av verdikjeden befinner seg et annet sted: Fisken som blir fanget her, bearbeides i Danmark.»
I henhold til avtalen som ble fornyet i 2009, forplikter den danske regjeringen seg til å betale et årlig blokktilskudd, som i fjor var på 3,9 milliarder danske kroner, det vil si rundt 19 prosent av øyas BNP.3Med mindre annet er oppgitt, er alle tall fra «Grønland i tal, 2022», Grønlands statistikk, www.stat.gl. «Det finnes ingen planer om å endre blokktilskuddet», sier Præst. I tillegg til det danske tilskuddet gir EU økonomisk støtte til fiskeri og utdanning. «Disse subsidiene er bra for oss nå, men de bidrar ikke til å bringe oss nærmere uavhengighet», sier Jess G. Berthelsen, leder for Grønlands største fagforbund, Sulinermik Inuussutissarsiuteqartut Kattuffiat (SIK). «Hvis vi ønsker uavhengighet, må vi tjene våre egne penger, og vi er fortsatt langt unna det.»
Flyplasser i ingenmannsland
Den første store utfordringen er det enorme misforholdet mellom øyas størrelse og innbyggertallet. Grønlands areal er 2,1 millioner kvadratkilometer, det vil si femti ganger så stort som Danmark. De siste 30 årene har øya hatt rundt 56 000 innbyggere (hvorav nesten 90 prosent urfolk), det vil si under én prosent av Danmarks befolkning. 81 prosent av landet er dekket av en opptil tre kilometer tykk innlandsis. Bosettingene langs kysten framstår nærmest som en øygruppe (se kart). Det finnes verken veier eller jernbane mellom de få bebygde områdene, som ofte ligger langt fra hverandre. De 700 innbyggerne i et av verdens nordligste tettsteder, Qaanaaq, bor 60 mil fra nærmeste bosetting og 160 mil fra Nuuk. De 2200 innbyggerne i Tasiilaq bor også mer enn 60 mil fra de nærmeste bosettingene. Hver bosetting må dermed ha eget kraftverk, egen vannforsyning, havn og flyplass – noe som i tidligere tider gjorde at de danske myndighetene tvang folk til å flytte.
Nuuk er en liten by, omgitt av sjø og fjell som er dekket av snø store deler av året. Men byen er i full utvikling. Overalt bygges det fargerike hus i skandinavisk stil. Det siste året har byen blitt preget av flyplassutbyggingen. Millioner av kubikkmeter med stein blir knust nær skitrekket med utsikt over bukta og fraktet til rullebanen for å gjøre den dobbelt så bred og lang. Målet er å få plass til jetfly, for dagens flystripe kan bare ta imot kortbanefly, som regel Dash 8-200-propellfly med 37 passasjerer.
De to eneste lange rulle-banene på Grønland ble bygget av det amerikanske militæret under andre verdenskrig i Kangerlussuaq og Narsarsuaq, langt fra de befolkede områdene. Med unntak av de som kommer med Dash 8-200 fra Island, må alle internasjonale passasjerer for tiden fly fra København til disse to flyplassene i ingenmannsland og reise videre med småfly eller helikopter. Det finnes ingen direkteruter til Nord-Amerika. En ung kanadisk inuitt forteller at hun måtte ta seks fly for å dra til Nuuk fra Iqaluit, selv om denne hovedstaden i det kanadiske territoriet Nunavut bare ligger 80 mil unna.
Kinesiske interesser
Det barske klimaet gjør det heller ikke enkelt å reise med båt eller fly. Selv om den globale oppvarmingen har redusert pakkisen, hindrer den fortsatt båttrafikk i deler av året. I tillegg går den iskalde Østgrønlandsstrømmen langs østkysten, hvor den fører med seg biter av pakkis og isfjell som kan blokkere en fjord på noen timer. Plutselig uvær holder ofte fly på bakken og fører til forsinkelser og innstilte fly.
I 2015 vedtok det grønlandske parlamentet å bygge tre 2200 meter lange rullebaner i Nuuk, i turistbyen Ilulissat i Diskobukta, et verdensarvsted kjent for sine isfjell, og i byen Qaqortoq i sør, for å erstatte rullebanen i Narsarsuaq som skal legges ned i 2025. For å finansiere flyplassutbyggingen henvendte Grønlands Selvstyre seg til kinesiske selskaper, som var interessert i å innlemme Grønland i Kinas prosjekt om en «polar silkevei».
«Allerede i 2016 ønsket kineserne å kjøpe den tidligere marinebasen Kangilinnguit (Grønnedal), som amerikanerne bygde under krigen for å beskytte kryolittgruvene. I 1951 ble basen overtatt av danskene, som la den ned i 2012», forteller Rasmus Leander Nielsen ved Grønlands Universitet. «USA gjorde det klart for Danmark at de ikke fikk selge basen til kineserne. Noe lignende skjedde med flyplassen. USA satte ned foten, og den danske regjeringen måtte finne en annen løsning. USA har opprettet konsulat i Nuuk ikke bare for å hjelpe Grønland, men også for å stenge ute Kina.»
10. september 2018 underskrev Grønlands regjeringssjef Kim Nielsen en avtale med Danmarks statsminister Lars Løkke Rasmussen om at Danmark skulle bidra med 700 millioner danske kroner til flyplassprosjektet, med en anslått totalkostnad på 3,6 milliarder kroner, samt et lavrentelån på 450 millioner kroner og en lånegaranti med samme sum. Avtalen ga den danske staten en eierandel på 33 prosent og rett til å bestemme hvem som skulle få anbudet.
Stort marked i Russland
Grønlenderne spiller gjerne på frykten for Kina. «Danmark var med på å stifte NATO i 1949, og er et lite land som selv har valgt å underkaste seg atlanterhavsalliansen», sier Sara Olsvig. «Grønland har gjort det av nødvendighet, fordi vi vanskelig kan gjøre noe med vår beliggenhet og geopolitiske posisjon. Men posisjonen vår gir oss et godt kort på hånda for dialog med USA.»
Allerede i 1940, da Danmark ble okkupert av Nazi-Tyskland, forhandlet den amerikanske regjeringen med Danmarks ambassadør i Washington om å opprette fly- og radarbaser på øya, som ble en utpost i krigen. Etter andre verdenskrig ble noen av basene forlatt, mens andre ble omgjort til sivile flyplasser. Thule-basen i nordvest ble utvidet i 1953. Basen, som ligger midt mellom New York og Moskva, hadde en strategisk rolle under den kalde krigen og er fortsatt viktig for romovervåking og rakettforsvar. Det danske forsvarets Arktisk Kommando i Nuuk råder bare over noen få skip og helikoptre, samt et mindre antall soldater, deriblant fem på basen Station Nord. Danmark har ingen tunge isbrytere som kan sikre landets maritime suverenitet.4Se «Isbryternes geopolitikk», Le Monde diplomatique, april 2020.
Valuta, politi, forsvar og utenrikspolitikk blir fortsatt styrt fra København. Men Selvstyret i Nuuk har ambisjoner om å spille en større rolle i utenrikspolitikken. Grønland er allerede medlem av Arktisk råd, og leder to arbeidsgrupper der som et «konstituerende land» i Kongeriket Danmark.5Kongeriket Danmark består av tre konstituerende land: Danmark, Færøyene og Grønland. Utenriksminister Vivian Motzfeldt (Siumut) støtter de vestlige sanksjonene mot Russland, men sier samtidig: «Vi må kunne snakke sammen i framtiden. Russland vil ikke forsvinne. Vi har også mange venner i Russland.»
I en undersøkelse Grønlands Universitet har gjennomført, framstår grønlenderne som nokså pasifistiske: Selv om 68 prosent vil bevare dagens allianser, sier 81 prosent at de ikke ønsker at Grønland skal følge USAs politikk overfor Kina. De fleste ser også positivt på Kinas internasjonale rolle, og ønsker å opprettholde gode økonomiske forbindelser til Midtens rike.6Maria Ackrén og Rasmus Leander Nielsen, «The first foreign- and security policy opinion poll in Greenland», Ilisimatusarfik (Grønlands Universitet), februar 2021. I tillegg er de fortsatt negative til EU-medlemskap. «Vi merker virkningen av sanksjonene mot Russland, som er et viktig marked for oss», forteller Sara Olsvig. «Hvis noe lignende skulle skje i det asiatiske markedet, vil det få alvorlige konsekvenser. Det er en vanskelig balansegang å holde oss nær våre allierte og samtidig bevare tilgangen til markeder rundt om i verden, for våre amerikanske venner utgjør ikke et stort marked for våre varer, som hovedsakelig kommer fra havet.»
Nordisk modell
Olsvig, lederen for Inuit Circumpolar Council, er framfor alt opptatt av de raske klimaendringene i Arktis: «Vi må tilpasse oss, men la det være klart: Fra et inuittisk perspektiv er det ingenting positivt med klimaendringene.» Den pågående issmeltingen får stadig større oppmerksomhet internasjonalt, for hvis hele innlandsisen smelter, vil verdenshavene stige med over sju meter. Grønlenderne merker allerede virkninger av denne globale trusselen. Oppvarmingen forstyrrer jakt (isen trekker seg tilbake) og fiske (endring av strømmer og fiskestimer). Den åpner riktignok igjen for litt landbruk i sør, men det er forbundet med stor usikkerhet, for oppvarmingen fører også til tørke.
Fra fiske til flyplasser spiller staten allerede en sentral rolle, enten direkte gjennom offentlige tjenester eller indirekte via statseide selskaper. «-Grønland er sannsynligvis et av de mest sosialistiske landene i verden», sier en smilende Christian Keldsen, leder for Grønlands største næringslivsorganisasjon, Sulisitsisut – Grønlands Erhverv. For han er på ingen måte misfornøyd med tingenes tilstand: «Den typen planøkonomi vi har, gir oss stor stabilitet. De fleste globale krisene, som finanskrisen i 2008, har ikke rammet oss. På den andre siden er konkurransen ikke helt rettferdig, med offentlig eide selskaper som opererer i alle sektorer. Dessuten, siden Danmark ikke krever noe tilbake for sine tilskudd, er vi heller ikke vant til den avkastningen utenlandske selskaper krever.»
Tilknytningen til Danmark dreier seg om langt mer enn bare lånegarantier for å bygge ut infrastruktur. Den sørger også for at Grønland kan videreføre sin nordiske modell. «Du vil ikke finne noen her som er imot uavhengighet, så lenge det ikke endrer landets struktur», sier Christian Keldsen. «Vi ønsker å bevare samfunnet vårt, velferdsstaten og åpenheten mot verden. Vi setter pris på helsevesenet, skolevesenet og de mange gratis tjenestene, men vi ser ingen tegn til at partiene i dagens parlament vil føre oss i retning av større økonomisk uavhengighet.»
Ikke begeistret for gruver
Avtalen fra 2009 forutsetter at inntekter fra gruvevirksomhet gradvis skal erstatte de danske subsidiene. I alt fra siste sesong av tv-serien Borgen til estimatene til USAs geologitjenester fantaserer mange om øyas muligheter innen mineraler, vannkraft, olje og gass. De undervurderer som regel de vanskelige omgivelsene og hvor store investeringer utvinning her vil kreve. I dag er bare to gruver i drift (Aappaluttoq og Qaqortorsuaq), og de er knapt lønnsomme. Den amerikanske gruvegiganten Alcoa vurderte i tjue år å etablere et aluminiumsverk nær Maniitsoq, men valget falt til slutt på Island. Det har vært mye snakk om «gullbeltet» i Nanortalik, men gruven Nalunaq var bare i drift fra 2004 til 2013. Samtidig kan dagens økende gullpris gjøre at gruven blir gjenåpnet innen to år. Og en titangruve kan bli satt i drift i nord.
«Det er på vei, men alle må forstå at det vil ta tid», sier Jørgen Hammeken-Holm, departementssjef i Grønlands departement for råvarer og justisområdet. «Overalt i verden vil bare ett av hundre eller to hundre gruveprosjekter lykkes. På Grønland har vi ikke hundrevis av prosjekter, selv om det er viktig å finne andre inntekter utenom fisket, som er svært sårbart. Myndighetene har ikke råd til å investere i denne risikofylte sektoren. Derfor forsøker vi å få utenlandske selskaper hit.»
Innbyggerne er på sin side ikke spesielt begeistret for gruveutvinning. De har ikke glemt at de 1200 innbyggerne i Qullissat ble fordrevet da kullgruven der ble stengt i 1972. De husker også flystyrten til et amerikansk bombefly lastet med fire atombomber i 1968, og kontamineringen av de som deltok i oppryddingsarbeidet. Partiet Inuit Ataqatigiit er imot utvinning av malm som inneholder mer enn 0,1 prosent uran. I koalisjonsavtalen med Siumut fra 2021 står det at det må en folkeavstemning til for at de skal endre standpunkt. Partiets standpunkt satte en stopper for de australsk-kinesiske planene om utvinning i Kuannersuit (Kvanefjeld) nær Narsaq, som skal være en av verdens største forekomster av sjeldne jordarter og verdens sjette største uranforekomst. Den nye regjeringen har også forbudt all ny oljeleting for å verne naturen, fisket og turismen.
Den danske folden
Fagforeningsleder Jess G. Berthelsen sliter med å begripe disse beslutningene: «Folk ønsker å være uavhengige, men de vil ikke ha andre inntektskilder enn fiske. De tror at penger vil falle ned fra himmelen. De vil ha biler, telefoner og datamaskiner, men de vil ikke at man skal utvinne mineralene som trengs for å lage dem.»
Et kanadisk selskap har imidlertid annonsert at det snart vil åpne en gruve for sjeldne jordarter i Sarfartoq hvor det ikke er påvist uranholdig malm. «Grønland har enorme naturressurser, og utvinning kan gjøre øya økonomisk uavhengig», mener geologen Laurent Geoffroy,7I et omfattende samleverk, Le Groenland. Climat, écologie, société, CNRS Éditions, Paris, 2016. men advarer samtidig: «De fleste grønlendere er ikke utdannet til den typen jobber som mineral- og oljeutvinningen vil skape, og de må forberede seg på at det vil komme hundrevis eller tusenvis av utenlandske gruvearbeidere, hvis det blir aktuelt.»
Kort fortalt kan Grønland bare bli politisk uavhengig ved å gjøre økonomien avhengig av utenlandske investorer og akseptere et skjevt økologisk bytteforhold. De grønlandske lederne fikk velgernes støtte til å finne en annen vei, en vei som stemmer mer overens med den tradisjonelle nærheten til naturen, om det så betyr at Grønland blir værende litt lenger i den danske folden.
Oversatt av redaksjonen
- 1Etnologen Jean Malaurie har etterlatt seg flere verk om denne skjebnen, særlig Les derniers rois de Thulé, Plon, Paris, 1955, og Ultima Thulé, Éditions du Chêne, Paris, 2000.
- 2Inuit Circumpolar Council er et fellesråd for arktiske urfolk i Alaska, Canada, Grønland og Sibir.
- 3Med mindre annet er oppgitt, er alle tall fra «Grønland i tal, 2022», Grønlands statistikk, www.stat.gl.
- 4Se «Isbryternes geopolitikk», Le Monde diplomatique, april 2020.
- 5Kongeriket Danmark består av tre konstituerende land: Danmark, Færøyene og Grønland.
- 6Maria Ackrén og Rasmus Leander Nielsen, «The first foreign- and security policy opinion poll in Greenland», Ilisimatusarfik (Grønlands Universitet), februar 2021.
- 7I et omfattende samleverk, Le Groenland. Climat, écologie, société, CNRS Éditions, Paris, 2016.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
