Atlantropa, en fantastisk dårlig idé

Med monokkel på høyre øye, stiv dress og en arrogant holdning ser Herman Sörgel ikke ut som en klovn på portrettene. Like fullt forbindes navnet til denne tyske ekspresjonistiske arkitekten fortsatt med en av de mest avsindige geopolitiske kraftutopiene i det 20. århundret. Ideen han presenterte på slutten av 1920-tallet, gikk ut på å tørrlegge deler av Middelhavet med gigantiske demninger i Gibraltarstredet og Bosporos, samt ved Sicilia og Nilens munning. Slik ville Sörgel forene Europa og det koloniserte Afrika i én geografisk og politisk enhet kalt Atlantropa.

Arkitekten fikk ideen da han i 1927 leste en geografibok hvor Middelhavet ble beskrevet som et fordampningshav: Hvis Gibraltarstredet ble blokkert, slik det har blitt ved tidligere tektoniske hendelser, ville ikke vanntilførselen fra elvene være tilstrekkelig til å kompensere for fordampningen, og havnivået ville synke raskt. «Menneskene trenger bare fullføre jobben i naturens ånd», forklarer Sörgel i boka Atlantropa (1932), hvor han presenterte prosjektet for verden.¹ I mangel av en naturkatastrofe som kunne forene Afrika og Europa, ville Sörgel bygge en demning. Med en årlig fordampning på én meter ville Middelhavet innen ett århundre eller to bli delt i ett basseng i vest, med et havnivå hundre meter lavere enn Atlanterhavet, og ett basseng øst for Sicilia som ville være ytterligere hundre meter lavere.

Men hvorfor stoppe der? Lenger sør planla Sörgel å bygge flere gigantiske demninger på Kongoelva, skape to kunstige hav og utvide Tsjadsjøen for å gjøre klimaet i Afrika mildere og irrigere Sahara. På det tørrlagte landet i Middelhavet skulle det dyrkes korn med irrigasjon fra Nord-Afrika. Prosjektet skulle også sørge for en nærmest endeløs kraftforsyning med høyspentledninger over det tørrlagte Middelhavet. Slik skulle knapphet på land, mat og kraft utryddes for all tid. En jernbane fra Berlin til Cape Town skulle bli symbolet på det forente kontinentet og den enorme kraftproduksjonen der: Gibraltar-demningen alene ville ha en effekt på 50 000 megawatt (over halvannen gang den installerte effekten i norske vannkraftverk i dag). Sörgel var overbevist om at «kull- og oljereservene vil bli tømt innen 200 til 300 år», og oppfordret sine samtidige til å satse på alternativ energi.

Fridde til nazistene og de allierte

«Hvis Europa ikke vil forbigås av andre kontinenter, må det utvikle sin eneste store energikilde i tide, nemlig Middelhavet», advarte arkitekten. Hvis ikke ville «Europa forsvinne som verdens kulturelle sentrum. Det gamle kontinentet ville bli en ørken, gå tom for energi og reduseres, i beste fall, til en forstenet kultur, som Egypt eller dagens India». Sörgel, som var venn av den konservative filosofen Oswald Spengler, kjent for sin tese om Vestens undergang, oppsummerte valget han mente europeiske ledere sto overfor, slik: «Enten Vestens undergang eller Atlantropa som et vendepunkt og et nytt mål.»

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Bestill nå

Fornyes til 199,- per kvartal

Peter Behrens’ skisse til det planlagte vannkraftverket i Gibraltar, 1931. Illustrasjon: Deutsches Museum / Wolfgang Voigt, «Atlantropa. Weltbauen am Mittelmeer. Ein architektentraum der moderne», Dölling und Galitz verlag, Hamburg, 1998.

På slutten av 1930-tallet forsøkte Sörgel å gjøre sin fredelige, paneuropeiske utopi mer forenlig med ideologien til Det tredje riket. Det krevde strengt tatt ikke mye, for Sörgel hadde lite til overs for de progressive ideologiene som på den tiden var i ferd med å endre deler av Europa. Allerede i 1932 mente han at «å innlemme Afrika i den vestlige kulturkretsen vil sikre herredømme over den svarte rasen», og la til at «ved å styrke Europa gjennom Atlantropa er det fortsatt mulig å forhindre sedimenteringen og bolsjeviseringen fra Østen».

Sörgel kontaktet Benito Mussolini, men han var ikke spesielt begeistret for ideen om å tørrlegge de italienske havnene. I en bok utgitt i 1938, med et innledende sitat fra Adolf Hitlers Mein Kampf, beskrev Sörgel en verden dominert av tre stormakter, Amerika, Asia og Atlantropa, med det fascistiske Italia og Stor-Tyskland i førersetet. Han var i kontakt med nazistene, men nådde ikke fram med sin euroafrikanske drøm hos et regime som var mer interessert i å underlegge seg landene i øst.² I 1943 gikk Gestapo til slutt lei av påfunnene hans og ga ham publiseringsforbud. Så snart Nazi-Tyskland hadde kapitulert, snudde Sörgel kappen og forsøkte å overbevise de allierte om prosjektet sitt.

Multimediapropaganda

Mens en så iherdig promotering av en hvit elefant i dag nok ville endt med en henvisning til psykolog, fikk Sörgel en nokså entusiastisk mottakelse da han i 1928 begynte å oversvømme verden med prospekter, brosjyrer, plakater, utstillinger, bøker og artikler om Atlantropa. Boka Atlantropa er mettet med fascinerende diagrammer, utbrettbare kart, grafikk og skisser. Sörgel kontaktet også flere av datidens ledende forskere og tenkere. Han korresponderte blant annet med Albert Einstein, som i 1929 påpekte at sjøvannet han ville bruke til å vanne ørkenen, var uegnet til jordbruk.³ Han fikk hjelp fra kjente arkitekter som Erich Mendelsohn og Peter Behrens, som tegnet det 400 meter høye tårnet som skulle ruve som et fyrtårn over Gibraltar. Hans kollega Fritz Höger tegnet «Atlantropahaus», som skulle bli Atlantropas hovedkvarter, med tre sammenkoblede høyhus, som Sörgel allerede hadde planlagt ned til minste detalj, inkludert fordelingen av kontorer. I andre publikasjoner skisserte han framtiden til de store havnebyene – Genova, Marseille, Venezia, Alger, Port Said – som ville bli innlandsbyer langt fra havet. Den sveitsiske ingeniøren Bruno Siegwart var i utgangspunktet skeptisk, men involverte seg snart med hud og hår i ideen om en hydrologisk omlegging av det afrikanske kontinentet, som etter planen skulle ta 133 år.

Den vestlige pressen, fra The New York Times til Ici Paris, lot seg forføre av Sörgels karisma og viet mye plass til prosjektet hans. Mellom 1929 og 1933 publiserte tyskspråklige aviser 450 artikler om Atlantropa, ofte skrevet av Sörgel selv eller av hans støttespillere. For å selge sin nøkkelferdige framtid til beslutningstakere og investorer drev arkitekten en multimediapropaganda som ville gjort Elon Musk misunnelig. På 1930-tallet ble det skrevet et titalls romaner om Atlantropa, deriblant sveitsiske John Knittels Power for Sale (1939). Boka, som ble oversatt til seks språk og solgt i over én million eksemplarer, hyller Sörgels prosjekt med fortellingen om en ingeniør som velger prosjektet framfor pianisten han er forelsket i. Tsjekkiske Karel Capeks science fiction-klassiker Salamanderkrigen (1936) kretser også rundt Sörgels store prosjekt.

De håpløse prosjektenes tidsalder

Sörgel skydde ingen midler for å nå et så bredt publikum som mulig. I 1933 utlyste han en manuskonkurranse for en propagandafilm, som han endte opp med å skrive selv i 1948. Det handlingsmettede manuset passet på å ikke gjøre plottet unødvendig komplisert: «Filmen slutter med at Atlantropa blir laget og motstanderne beseiret. Vide solfylte landskap, jorden velsignes, barn synger, og Atlantropa-flagget vaier», oppsummerte Der Spiegel (13. mars 1948). Men det ble aldri noe av filmen. Og i mellomtiden hadde regissøren Anton Kutter, til Sörgels store fortvilelse, laget en katastrofeversjon av Atlantropa med Ein Meer versinkt (1936), hvor Gibraltar-demningen brister og sluker den nye sivilisasjonen, og ideens opphavsmann latterliggjøres.

Den utrettelig selvpromoterende Sörgel skrev også en libretto på vers for koret til en tenkt Atlantropa-symfoni. Han laget radioprogrammer og en rekke dokumentarfilmer som ble oversatt til flere språk, holdt utallige foredrag, ga ut avisen Die Atlantropa-Mitteilungen og opprettet et Atlantropa-institutt i München.⁴

Ideen om Atlantropa var et produkt av sin tid, av mellomkrigstidens vestlige verden der nedgangsfrykt, teknologioptimisme, avantgarde-estetikk og en forkjærlighet for radikale løsninger braket sammen. Prosjektet fremmet en ny, fredelig verdensorden basert på kolonisering og vitenskap. Som historikeren Philipp Nicolas Lehmann bemerker: «Fra begynnelsen så Sörgel planen sin som en revolusjonær kraft som ville reorganisere og omstrukturere Europa, ikke bare fysisk, men også sosialt og politisk. Atlantropa skulle bli ‘en ny livsform for Europa’. Det skulle forene kontinentets kranglende nasjoner i et stort samarbeidsprosjekt og omdirigere energien de hadde sløst bort i innbyrdes kriger.»⁵

I samtiden var det få som avviste Sörgels prosjekt som urealistisk eller absurd. For Suezkanalen var bare seksti år gammel, og få år før Sörgel avdekket sitt prosjekt, hadde Fritz Lang fascinert publikum med avantgardefilmen Metropolis (1927), mens de modernistiske skissene i de sovjetiske utbyggingsplanene allerede hadde vekket folks fantasi. Og i 1933 satte Roosevelt-administrasjonen i gang med byggingen av gigantiske demninger i Tennessee-dalen som ledd i New Deal.

Sörgel døde i en sykkelulykke i München julen 1952. Med den kalde krigen overtok atomet gradvis vannkraftverkenes rolle som energiteknologisk avantgarde, og med frigjøringskrigene havnet de koloniale utopiene på historiens skraphaug. Uten sin fremste talsperson forsvant Atlantropa fra offentligheten, uten å etterlate seg særlig med spor utenfor skjønnlitteraturen. Andre prosjekter skulle snart ta over, for de store håpløse prosjektenes tidsalder hadde nettopp begynt.

Oversatt av redaksjonen

1
Herman Sörgel, Atlantropa, Fretz & Wasmuth, Zürich / Piloty & Loehle, München, 1932. Med mindre annet er oppgitt, er de følgende sitatene hentet herfra.
2
Alexander Gall, Das Atlantropa-Projekt. Die Geschichte einer gescheiterten Vision. Herman Sörgel und die Absenkung des Mittelmeers, Campus, Frankfurt, 1998.
3
Ricarda Vidal, «Atlantropa – One of the Missed Opportunities of the Future», i Ricarda Vidal og Ingo Cornils, Alternative Worlds: Blue-Sky Thinking since 1900, Peter Lang, Oxford, 2014.
4
Wolfgang Voigt, Weltbauen am Mittelmeer. Ein Architektentraum der Moderne, Dölling und Galitz, Hamburg, 1998 og Alexander Gall, se over.
5
Philipp Nicolas Lehmann, «Infinite Power to Change the World: Hydroelectricity and Engineered Climate Change in the Atlantropa Project», The American Historical Review, Oxford, vol. 121, nr. 1, februar 2016.