Fredsmekleren Kina

Den 10. mars kom det to store overraskelser. Saudi-Arabia og Iran, som har vært rivaler siden 1960-tallet, annonserte at de ville gjenoppta de diplomatiske forbindelsene. Disse ble brutt i 2016 da Saudi-Arabia henrettet flere sjiamuslimer, noe som førte til at en folkemengde gikk til angrep på den saudiske ambassaden i Teheran. Og med denne forsoningen meldte Kina seg på «det store spillet» i Midtøsten, som mekler for avtalen de to landene i all hemmelighet hadde forhandlet om i to år med fem mislykkede runder. Viktigheten av håndtrykket i Beijing bør ikke overdrives, for mye gjenstår før freden blir en realitet, særlig i Jemen, der Iran og Saudi-Arabia står på hver sin side i konflikten. Men vestlige ledere bør heller ikke undervurdere denne hendelsen, slik som Biden-administrasjonen, som reagerte med å nedtone den, men samtidig motvillig innrømmet at ethvert framskritt er av det gode.

Det kinesiske utenriksdepartementets talsperson var på sin side heller beskjeden. Avtalen er «en seier for dialog og fred», sa han på sin ukentlige pressekonferanse, til tross for at dette er den første internasjonale avtalen Kina offisielt har vært mekler for. Det er også første gang Kina har blandet seg inn i Midtøsten, et strategisk område som USA har dominert i over 70 år, til tross for at Asia har vært USAs uttalte prioritering siden begynnelsen av århundret. Fram til nå har Kina holdt seg langt unna, og så langt unna at Barack Obama i sin tid kalte Kina en «blindpassasjer» på en amerikansk politikk som, ifølge ham, var avgjørende for «regionens sikkerhet».
(…)