Er det fortsatt mulig å presse en regjering til å snu, til å reversere en beslutning? Inntil nylig var det ingen tvil om svaret i Frankrike. Når en regjering ble utfordret av langvarige, målbevisste og organiserte protester med store folkemengder i gatene, hendte det at den gjorde helomvending. Og folk så at de hadde mulighet til å gjøre seg hørt ikke bare i forbindelse med valg – som demokratiet ikke bør reduseres til. En rekke lovforslag har havnet i glemmeboka på denne måten: blant annet en privatskolereform i 1984, et forslag om mer selektivt opptak til universitetene i 1986, et forsøk på å tillate arbeidskontrakter under minstelønn for arbeidstakere under 26 år i 1993 og velferdskuttene statsminister Alain Juppé ville gjennomføre i 1995. Det har også hendt at initiativtakerne til upopulære reformer har måttet gå av, som minister for høyere utdanning Alain Devaquet i 1986 og utdanningsminister Claude Allègre i 2000.
Men noe lignende har ikke skjedd siden 2006 og de vellykkede protestene mot forslaget om å innføre en egen arbeidskontrakt for unge (contrat première embauche, CPE) med dårligere stillingsvern. Uansett hvor store demonstrasjonene har vært, uansett hvilken strategi de har valgt (fredelige demonstrasjoner, okkupasjoner eller spektakulære aksjoner), har de ikke klart å tvinge regjeringene til å snu: protestene mot universitetsreform i 2007, mot pensjonsreform i 2010, mot arbeidslivsreformer i 2016 og 2017, mot nytt opptakssystem for høyere utdanning (Parcoursup) i 2018. (…)
Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
