Armenia på jakt etter støttespillere

I den lille byen Goris fire timer med bil fra Armenias hovedstad Jerevan er det uvanlig mye liv i begynnelsen av januar. Byen i regionen Siunik sør i Armenia tar imot noen hundre flyktninger fra enklaven Nagorno-Karabakh, kalt Artsakh på armensk. Nagorno-Karabakh, som ligger på aserbajdsjansk territorium, men har en armensk befolkning, har vært avskåret fra omverdenen i flere måneder. 12. desember slo «miljøaktivister» fra Aserbajdsjan leir i Latsjin-korridoren, den eneste veiforbindelsen mellom Nagorno-Karabakh og Armenia. Offisielt er de der for å aksjonere mot en ulovlig gullgruve, men operasjonen er i realiteten en blokade støttet av det aserbajdsjanske militæret.

Ved resepsjonen i Hotell Goris står bagger stablet opp ved siden av familiene som venter på å bli overført til et annet hotell. Nyhetene fra slektningene deres som er fanget i enklaven, tyder på at det er i ferd med å oppstå en humanitær krise: Lokalmyndighetene har innført rasjonering på mat, mens innbyggerne bare sporadisk har tilgang til strøm, gass og internett fordi Aserbajdsjan regelmessig kutter forsyningene. De fleste skolene er stengt. Med foten i gips sier Mariana fra Stepanakert, hovedstaden i Nagorno-Karabakh: «Jeg kan knapt vente på å komme hjem igjen.» Et eldre ektepar har tro på at «veien snart vil åpne igjen». Det strømmer tradisjonell armensk musikk ut fra høyttalerne under lunsjen, i et forsøk på å holde motet oppe.
(…)