Vilje til grensedragning i Mekong

På den travle grenseovergangen mellom Moc Bài og Bavet er det ingen tegn på at Vietnam og Kambodsja er i konflikt. Vennlige vietnamesiske politifolk stempler passene til de utenlandske turistene, som har gått ut av bussen bare for å få stempel. Men rett ved vakthuset til grensevaktene henger det tre plakater som viser at forholdet mellom de to landene i Mekongdeltaet har vært alt annet enn fredfullt. Plakatene viser kart fra keiser Minh Mangs tid (1820–1841). Selv om hovedformålet er å understreke Vietnams suverenitet over Spratlyøyene og Paraceløyene i Sør-Kinahavet, som Kina gjør krav på, viser kartene også et vietnamesisk rike som inkluderte Phnom Penh, dagens hovedstad i Kambodsja, og strakte seg helt til innsjøen Tonlé Sap midt i landet.

Det fruktbare Mekongdeltaet strekker seg fra Phnom Penh, der Mekongelva deler seg før den renner ut i Sør-Kina-havet tre hundre kilometer lenger sør. En årlig flom fra Tonlé Sap gjør deltaet på størrelse med Nederland til et av de mest fruktbare områdene i verden. På 1700-tallet var det mye handel og utveksling mellom de fire etnolingvistiske folkegruppene som bodde der: vietnamesere (kinh), khmerer, cham og kinesere. Men i første halvdel av 1800-tallet ble annamittene – som franskmennene i kolonitiden kalte innbyggerne i det som i dag er Vietnam – stadig mer dominerende. De erobret områder med militærmakt, bygde festninger og ryddet land. Frykten for at de skulle ekspandere videre, bidro til å gjøre Kambodsja til et fransk protektorat i 1863. Khmerkongen Ang Duong, som hadde søkt europeisk beskyttelse mot de siamesiske (det framtidige Thailand) og annamittiske naboene, sendte til og med styrker for å hjelpe den franske marinen å erobre Saigon i 1859.
(…)