Hva har regissøren Marco Bellocchio og politikeren Aldo Moro til felles? Moro var en av etterkrigstidens mest innflytelsesrike statsmenn. Bellocchio forente fra midten av 1960-tallet neorealismen med nybølgen, og skapte en moderne filmkunst som han har utviklet videre gjennom filmindustriens utallige kriser. Samtidig har han forblitt tro mot sin personlige treenighet: familie, religion og psykisk sykdom. Moro var katolikk, Bellocchio er heller fiendtlig mot kirken. Mens Moro var en statsmann, marsjerte Bellocchio sammen med de som ville knuse systemet.
De tilhører to ulike generasjoner, men ble i en viss forstand født med bare to års mellomrom. Moro, partileder for Kristeligdemokratene, fikk sin politiske fødsel i 1963, som leder for den første koalisjonsregjeringen med sosialistene i etterkrigstiden – et politisk mesterverk som gjorde at han klarte å splitte opp venstresiden og marginalisere ytre høyre, samt sikre seg og partiet femten år med politisk dominans. Bellocchio fikk sin filmatiske fødsel i 1965 med I pugni in tasca («Never i lommene»), der en merkelig antihelt, en slags Smerdjakov fra Dostojevskijs Brødrene Karamazov plassert i den italienske provinsen Piacenza, bestemmer seg for å drepe sin egen mor. Både Moro og Bellocchio gikk inn i konfliktene i sin tid: Politikeren for å dempe dem, filmskaperen for å skjerpe dem. I de samme årene i samme land utviklet karrierene deres seg dermed parallelt. Før karrierene deres til slutt løp sammen i 2003, da Bellocchio regisserte Buongiorno, notte («God morgen, natt»), et drama om De røde brigadenes kidnapping og drap på Aldo Moro.
(…)
Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
