Stønn og slit

Det er underlig å måtte minne om hvilken posisjon Donna Summer hadde den gang hun dominerte hitlistene, fra midten av 1970-tallet og begynnelsen av 1980-tallet. Summer var kort sagt der Madonna og Beyoncé har vært de senere tiår. I ettertid er hun likevel noe undereksponert, relativt sett. Sammenlignet med den lille kulturindustri som David Bowie har blitt, framstår Summer som mer av en kuriositet for spesielt interesserte – til tross for at hennes kommersielle suksess ikke sto tilbake for Bowies og til dels overlappet britens velmaktsdager. Forskjellen har flere årsaker, også kvantitative: Bowie var notorisk epokedannende gjennom en hektisk tiårsperiode, med ny persona til nær sagt hvert nye album. Donna Summer definerte grovt sagt én epoke: discomusikkens kommersielle gjennombrudd. Hun var heller ikke alene om det. I ettertid er navn som Bee Gees, Boney M og Chic vel så opplagte når æraen skal oppsummeres.

Likevel, å være med på å definere en epoke er ikke småtteri, det heller, og selv for oss som ikke er i menigheten står det respekt av Donna Summer, både som foregangskvinne, musikalsk begavelse og en artist som for sin tid må sies å ha vært litt modig. Kanskje mer modig enn hun senere satte pris på, noe dokumentaren Love to Love You, Donna Summer, regissert av datteren Brooklyn Sudano og Roger Ross Williams, også er inne på. (…)