Vann er ikke bare et fellesgode

Synet langs de solfylte veiene i det sørlige Arizona er smått absurd. Samtidig som denne delen av USA opplever en langvarig tørke, bygges det leilighetskomplekser så langt øyet kan se i Sonora-ørkenen, med firefeltsmotorveier til de nærmeste kjøpesentrene. Rundt flyplassen i Tucson ligger falleferdige boliger, uten klimaanlegg og noen ganger uten innlagt vann, spredt rundt på de tørre, støvete slettene i Pima County. Få kilometer unna har overdådige villaer omgitt av hundre år gamle kaktuser utsikt over dalen. Her blir myndighetenes anbefalinger om å begrense vannforbruket estetisert i velpleide «ørkenhager» med xerofytter (tørkeplanter) og vakkert arrangerte steiner. For å muliggjøre denne byspredningen og de økonomiske fordelene den gir, frakter den over 540 kilometer lange kanalen Central Arizona Project 85 kubikkmeter med vann i sekundet fra Colorado-elva. Kanalen er i snitt sju meter bred, og har 14 pumpestasjoner og flere titalls sluser.

I Pima County, hvor vannforbruket er høyere enn mengden tilgjengelig vann, har myndighetene gjennomført en rekke miljøtiltak. Elva Santa Cruz har blitt vekket til live igjen med renset avløpsvann fra byen Tucson, etter å ha vært tørr i flere tiår på grunn av overutnyttelse av grunnvann og vassdrag (landbruk, industri, bomullsdyrking, gruvedrift og byvekst). Prosjektet restaurerer strengt tatt ikke vannets kretsløp og gjør ikke økosystemet selvregulerende, men det viser et sentralt trekk ved samtidens forhold til «naturressurser», selv når miljøintensjonene er de beste: Tilgangen til vann er avhengig av en omfattende teknisk infrastruktur – i dette tilfellet renseanlegg (med tilhørende kjemikalier) og rør for å frakte det rensede vannet til elva. (…)