Det er en utslitt replikk. Så snart noen kritiserer det vestlige liberale demokratiet, blir de avfeid: «Så flytt til Nord-Korea!» Og den koreanske halvøya gir utvilsomt den rådende tenkningen en tydelig kontrast for å vise hvor overlegent det liberale demokratiet er: I Nord-Korea råder diktatur, hungersnød og håndkjerrer, mens Sør-Korea kan skilte med demokrati, overflod og mikrochipper. På den ene siden en grågrell kommunisme, på den andre siden et eksempel til etterfølgelse. Sør-Korea var på 1950-tallet et av de fattigste landene i verden, men har siden blitt verdens tolvte største økonomi og toppet nyhetsbyrået Bloombergs innovasjonsindeks hele sju ganger mellom 2014 og 2021.1Jacob Fohtung, «How South Korea became the ‘most innovative country’ in the world», Christensen Institute, 9. november 2021. Sør-Korea er, kort fortalt, et mirakel.
Men det finnes mer enn ett Sør-Korea. På den ene siden det Sør-Korea mediene er fascinert av, et Sør-Korea som kan skryte av at ungdommer verden over lærer seg koreansk på fritiden, et Sør-Korea symbolisert av sine K-pop-stjerner – slankt, androgynt, ungt, verdensberømt og med den nyeste smarttelefonen. På den andre siden et Sør-Korea som innbyggerne kaller «helvetet Joseon», etter dynastiet som styrte halvøya fra 1392 til 1910.
Søvn
Metroen i Seoul klokka 06.27. Tre av de fem passasjerene som sitter til venstre, sover tungt, med ansiktet i hånda, hodet lent bakover mot vinduet eller nakken foroverbøyd. De seks passasjerene på den andre siden er også langt inne i drømmeland. Verken ristende vogner eller stans på stasjonene forstyrrer søvnen. Som de fleste andre av landets arbeidere er de utslitt. Og årsaken er ikke nattlige eskapader: I 2021 viste en undersøkelse at én av tre innbyggere i Seoul ikke hadde hatt sex på over ett år.2Yoon Ja-young, «One in three Seoulites have sexless life: Study», The Korea Times, Seoul, 6. juli 2021.
Sørkoreanerne jobber i snitt 1910 timer i året. De er blant de som jobber mest i OECD-landene, hvor snittet er 1716. Til sammenligning jobber franskmenn 1490 timer, nordmenn 1425 og tyskere 1349.3«Hours worked», OECD Data. Men dette tallet gjenspeiler ikke den reelle arbeidstiden for de fleste, i et land som har skapt et eget ord for å jobbe seg til døde: gwarosa.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
Sørkoreanerne jobber likevel ikke nok, ifølge landets konservative president Yoon Suk-yeol, som ble valgt med knapp margin i fjor. Han vil nå utvide arbeidsuka til 69 timer, opp fra 52 timer i dag. «Ansatte burde kunne jobbe 120 timer i uka, og så hvile så mye som de kan etterpå», sa han under valgkampen.4Sitert i Nam Hyun-woo, «Workweek reform plan likely to fizzle out», The Korea Times, Seoul, 25. mars 2023. 120 timer tilsvarer 17 timer hver dag i sju dager eller 20 timer i seks dager.
«Bedriftene har simpelthen ingen måte å møte kundenes etterspørsel på hvis arbeiderne nekter å jobbe», mener Kim Ki-moon, president i Sør-Koreas organisasjon for små og mellomstore bedrifter.5Jun Ji-hye, «Business associations call for drastic changes to overtime regulations», The Korea Times, 6. mars 2023. «Hvorfor skal myndighetene frata oss friheten til å jobbe mer?» spør den konservative avisen Dong-a Ilbo, som plutselig er blitt arbeiderklassens hvite ridder.6«Workers’ rights to work flexibly», Dong-a Ilbo, Seoul, 7. mars 2023.
Men de fleste bedriftene gir allerede de ansatte et fastsatt overtidstillegg uavhengig av hvor mange overtidstimer de jobber. Dermed er det lite sannsynlig at flere arbeidstimer vil gi særlig mer i inntekt. Arbeidstakerne vet dette, og det gjør utvilsomt også Dong-a Ilbo. I tillegg tror få på regjeringens påstander om at feriene vil bli lengre når arbeidsukene blir lengre: 60 prosent av de koreanske arbeidstakerne tar ikke ut alle feriedagene sine, som oftest av frykt for å miste jobben.7«Return to overwork», The Korea Times, 8. mars 2023. Er det ett krav som går igjen i den koreanske arbeiderbevegelsen, så er det: «La oss få sove!»
Nøtter
Park Chang-jin anstrenger seg for å smile mens han forteller sin historie. Smerten er der fortsatt. I desember 2014 var han purser på en Korean Air-rute fra New York til Seoul. Da flyet var på vei ut på rullebanen, hørte han en av passasjerene på første klasse kjefte høylytt på en flyvertinne, fordi hun serverte nøtter i pose og ikke på brett.
Park kom flyvertinnen til unnsetning. Han forklarte at de ikke hadde lov til å ta snacks ut av innpakningen før flyet var i lufta, og forsøkte å roe ned passasjeren. Det ville ikke passasjeren ha noe av. Hun sa at hun var datter av styreformannen i konglomeratet som eier Korean Air, og krevde at Park og flyvertinnen gikk ned på kne og ba om unnskyldning. De gjorde det, men det var ikke nok. Passasjeren, Cho Hyun-ah, insisterte på at flyet måtte snu for å erstatte Park med en annen purser.
Cho sonet fem måneder i fengsel for brudd på flysikkerhetsloven, mens Park ble utsatt for en trakasseringskampanje i flyselskapet. Etter noen år sa han opp. «Historien min sier noe om det koreanske samfunnet og måten landets næringslivselite, oppfører seg på», sier Park. «Min historie er blitt kjent for offentligheten, men hvor mange opplever det samme uten at vi får høre om det?»
94,9
Demonstrasjonen er lik de fleste andre verden over. Bortsett fra at deltakerne her er nøye med å ikke blokkere fotgjengerovergangene. Demonstrantene protesterer mot planene om å utvide arbeidsuka til 69 timer. Ved siden av scenen, hvor den ene taleren avløser den andre, står det en politibil. Bak i bilen er det en stor skjerm med tall: 85,9 – 81,2 – 92,7. Det er målinger av desibelnivået fra lydanlegget. Demonstrasjoner får ikke ha høyere lydnivå enn 95 desibel, det vil si lyden til en hårføner. Brudd på denne regelen kan straffes med opptil seks måneder i fengsel.
Labyrint
I juni i fjor streiket ansatte hos underleverandørene på et verft eid av Daewoo, et av Sør-Koreas største konglomerater, i protest mot at lønningene ble kuttet med 30 prosent under pandemien og ikke justert tilbake igjen. I Sør-Korea er mer enn halvparten av arbeidstakerne «irregulære». Denne kategorien omfatter arbeidere på midlertidige kontrakter, «selvstendig næringsdrivende», papirløse (de fleste fra Sørøst-Asia og særlig i verftsindustrien) og arbeidere hyret inn av ulike underleverandører, som dermed ikke får rettighetene og den sosiale beskyttelsen de ansatte i de store gruppene får. «Det til tross for at de ofte har fått opplæring i det store selskapet de jobber for», forteller Chong Hye-won fra metallarbeiderforbundet KMWU.
Daewoo-ledelsen sørget for at de streikende ble brutalt fjernet fra verftsområdet. President Yoon, som har uttalt at folk som streiker er like farlige som «nordkoreanske atomstridshoder»,8«Labour reform plan», The Korea Times, 14. desember 2022. truet med å sende inn opprørspoliti for å fjerne demonstrantene. «Han spurte seg selv høyt: Er denne streiken virkelig lovlig?» forteller Chong.
For her finnes det utallige restriksjoner på streikeretten. I tillegg til forbudet mot å forhindre næringsvirksomhet, som kan straffes med fengsel, er det ikke tillatt å streike mot andre arbeidsgivere enn sin egen: en bestemmelse som gjør underleverandørene til et skjold for de store konsernene. «Å være fagforeningsleder betyr på et eller annet tidspunkt å havne i fengsel», sier Yang Kyeung-soo, leder for det koreanske fagforbundet KCTU. Han ble selv dømt til ett års fengsel for å ha innkalt til streik under pandemien. Alle hans tolv forgjengere siden fagforeningen ble opprettet i 1995, har tilbrakt tid i fengsel.
Av disse grunnene valgte nestlederen i fagforeningen for irregulære arbeidere på Daewoo-verftet en annen tilnærming: Han låste seg inne i et bur på én kubikkmeter sveiset fast i bunnen av skroget på en supertanker, i protest mot måten arbeiderne ble behandlet på – i tråd med en lang koreansk tradisjon der man utsetter seg selv for fysisk fare for å fordømme arbeidsgivernes vold.
Som vanlig la Daewoo press på de «regulære» arbeiderne for at de skulle distansere seg fra de «irregulære», og hevdet at kravene deres truet selskapet. Denne påstanden ble styrket av at Den koreanske utviklingsbanken, en offentlig institusjon, annonserte at den ville kreve at Daewoo tilbakebetalte all utestående gjeld hvis streiken fortsatte – noe som i praksis ville vært en dødsdom for selskapet.
De ansatte krevde først at lønningene skulle justeres opp med 30 prosent, altså tilbake til nivået før pandemien, men gikk til slutt med på en økning på 4,5 prosent, med løfte om «framtidige diskusjoner» om bruken av underleverandører. Selskapet har på sin side saksøkt fem fagforeningsledere med krav om at de skal dekke – fra egen lomme – tapene som produksjonsforstyrrelsene har ført til: 47 milliarder won (390 millioner kroner). De saksøkte har jobber med minstelønn, det vil si rundt to millioner won (16 500 kroner) i måneden. Retten har ennå ikke tatt stilling til saken. «Det mest sannsynlige utfallet er at kameratene våre må betale», mener Chong.
«Gamlingjobb»
Selv om jeg stadig får spørsmålet, også av folk i fagbevegelsen, er det like overraskende hver gang: «Hvorfor vil franskmennene pensjonere seg tidligere? Her ønsker arbeidstakerne å utsette pensjonsalderen, helst til 73 år.» Først mistenker jeg at det er noe feil med oversettelsen, før jeg innser at problemet ikke ligger i ordene, men i institusjonene. Pensjonsordningen her skiller seg nemlig vesentlig fra det systemet et flertall av franskmennene forsvarer.
I Sør-Korea er den offisielle pensjonsalderen 60 år, men du må være 65 år for å få pensjon fra staten. Med full opptjening tilsvarer denne rundt 30 prosent av de siste lønningene. For de fleste betyr det fattigdom. Nesten alle sørkoreanere må derfor arbeide lenger enn den lovbestemte pensjonsalderen, i så usikre og dårlig betalte jobber at det koreanske uttrykket for «drittjobb» bokstavelig oversatt betyr «gamlingjobb».
Offisielt kan bedriftene tvinge de ansatte til å gå av med pensjon når de blir 60, men på midten av 2010-tallet innførte myndighetene en ordning som gjør livet enda vanskeligere for de eldste. Tradisjonelt har lønna steget med ansienniteten, i tråd med det tradisjonelle aldershierarkiet, som har røtter i konfusianismen. I over ti år har imidlertid myndighetene gitt bedriftene lov til å redusere lønningene til de eldste arbeidstakerne (vanligvis fra de er 56 år) under påskudd av å få flere unge i jobb. Mange opplever dermed en lønnsnedgang på inntil en tredjedel i de siste årene i arbeid – de årene som teller for pensjonsberegningen. Halvparten av de fattige i landet er personer over 65 år,9«Korea labor policy agenda 2020» (PDF), Korea Labor & Society Institute / Friedrich Ebert Stiftung, Seoul, september 2020. og Sør-Korea har en svimlende selvmordsrate på 61,3 per 100 000 for personer over 80 år (13,9 for personer over 75 år i Norge).10 «Norgeshelsa statistikkbank», Folkehelseinstituttet (FHI).
Foran rådhuset i bydelen Seong-buk i Seoul henger det et banner fra en kampanje mot selvmord blant eldre uten arbeid, som særlig rammer menn: «Hvis du kjenner en enslig mann over femti, si fra til rådhuset.»
En amerikansk base
Kim Sung-han, president Yoons nasjonale sikkerhetsrådgiver fram til mars i år, har doktorgrad i statsvitenskap fra University of Texas. Nestlederen for det nasjonale sikkerhetsrådet, Kim Tae-hyo, har doktorgrad i statsvitenskap fra University of Chicago. Statssekretæren for økonomisk sikkerhet, Wang Yun-jong, har doktorgrad i økonomi fra Yale, og minister for gjenforening, Kwon Young-se, har mastergrad i offentlig administrasjon fra Kennedy School ved Harvard.
På flyplassen i Seoul finnes det en egen passkontroll for amerikanske statsborgere. Når de kommer inn til byen, kan de høre på en amerikansk radiostasjon: The Eagle, fra den amerikanske basen i Itaewon, midt i hovedstaden. Men de fleste drar litt lenger sør. Etter halvannen times kjøring ankommer de Camp Humphreys, den største amerikanske basen utenfor USA, i den koreanske byen Pyeongtaek.
I denne «byen i byen» bor det over 28 000 soldater. Den har flere barneskoler, en videregående skole, et universitet, et enormt svømmeanlegg med vannsklier, en kino, et supermarked og en golfbane. Med soldatenes familier og koreanerne som arbeider på basen, har den til sammen 43 000 innbyggere. «Sør-Korea betaler rundt én milliard dollar i året for driften av basen», forklarer Hyun Pilkyung, leder for en organisasjon som ønsker at Sør-Korea skal overta de amerikanske militærbasene. «De har landets laveste priser på strøm, vann og gass. Og når amerikanske soldater begår forbrytelser, blir de stilt for en egen domstol på basen.» Basen har til sammen 45 generalsstjerner.
Camp Humphreys er den amerikanske basen som ligger nærmest Kina. Den huser Patriot-missilbatterier, skvadroner med Apache-helikoptre og kraftige radarer. Når et U2-overvåkingsfly letter fra en annen base noen kilometer lenger nord, høres det ut som om himmelen rives i stykker. «Hver gang rister veggene i mils omkrets», sier Hyun. Men her er det ingen politibiler som måler desibelnivået. For basen er svært viktig for den amerikanske hæren. Og fred med Nord-Korea er dermed ikke nødvendigvis en fordel for USA, som da kan bli tvunget til å forlate landet.
En annen rest av konflikten med Nord-Korea er at den sørkoreanske hæren vil underlegges den amerikanske hærledelsen i tilfelle væpnet konflikt. Noen sørkoreanere spør seg derfor: Er Sør-Korea et land med en amerikansk base i midten, eller en amerikansk base med et land rundt?
Langt fra Gangnam
«Her ser du det koreanske mirakelet», sier Yoon Yong-ju (som ikke er i familie med landets president) og viser meg hjemmet sitt: en ettroms på ni kvadrat med en inngangsdør som er 1,30 meter høy. Det er ikke noe problem for Yoon: Begge beina hans er amputert. «Jeg er så heldig å bo i et av de fineste byggene i strøket: Jeg har mye lys og et ganske stort rom.»
Leiligheten ligger et steinkast fra Seoul stasjon. I denne bydelen er husleiene blant de høyeste i hovedstaden, men ikke i dette strøket, som er del av en slumby der mange av ofrene for Sør-Koreas økonomiske mirakel har endt opp.
Og Yoon lyver ikke: Boligen hans ser luksuriøs ut sammenlignet med leilighetene som leies ut av utleiere som bor i den velstående bydelen Gangnam, for 190 000 won (1570 kroner), en fjerdedel av stønaden staten gir til de fattigste: rom på halvannen ganger to meter, uten vinduer, i falleferdige bygninger og som oftest uten oppvarming.
«Jeg var gravemaskinfører da Asia-krisen brøt ut i 1997», forteller Yoon. På den tiden påla Det internasjonale pengefondet (IMF) Sør-Korea brutale innstramminger. Bedriftene utnyttet samtidig krisen til å si opp ansatte, før de hentet dem inn igjen på midlertidige kontrakter. «Jeg fikk sparken av selskapet mitt. Jeg sank raskt ned i fattigdom og alkohol.» Han er diabetiker, og avhengigheten ledet til at han måtte amputere beina. «Da jeg kom til dette strøket, tenkte jeg at jeg bare skulle bli boende her i noen måneder, til jeg fikk tatt meg sammen. Nå har det gått 18 år.»
Det bor rundt tusen mennesker her. «Alle ser ut som meg», sier Yoon. «De er ikke utskudd, men mennesker som har jobbet hardt for å få landet på fote igjen etter krigen. Mennesker som ofret seg, og som staten lot i stikken. Ingen av oss har pensjon, fordi ingen av oss har nok opptjening.» Nå er Yoon edru og maler, takket være støtte fra en fotografvenn. Han er også blitt formann i nabolagsforeningen: «Vi forsøker å opprettholde kontakten mellom innbyggerne, slik at folk bevarer lysten til å leve. Det er mye depresjon her.»
I sin presidentperiode (2017–2022) økte president Moon Jae-in overføringene til de fattigste sørkoreanerne. «Utleierne økte umiddelbart husleien med samme sum», forteller Yoon.
Opplysende innsikt
«Han virket ikke spesielt fornøyd!» Tolken min er oppskaket over telefonsamtalen hun nettopp har hatt. Like før hadde det tidligere parlamentsmedlemmet Lee Jae-young fra regjeringspartiet Folkemaktspartiet, som jeg skulle møte dagen etter, sendt en melding om at møtestedet likevel ikke ville være i sentrum av Seoul, men en time unna. Det var ikke mulig for meg, og jeg foreslo høflig et intervju per e-post. Han svarte avvisende og sa at han hadde satt opp et møte kommende mandag klokka 15.00.
Tolken sperret opp øynene enda mer da jeg fortalte at det ikke passet på grunn av andre avtaler. «Kan du takke ham hjertelig for at han setter av tid, og si at jeg vil besøke ham neste gang jeg er i Korea?» Når telefonen hennes ringer igjen, er samtalen kort: «Jeg er lei meg for å måtte fortelle deg dette, men Lee Jae-young har ringt lederen i internasjonal avdeling i Folkemaktspartiet og fortalt ham at du har avlyst intervjuet, og at du kanskje har onde hensikter eller er fiendtlig innstilt til partiet. Det var lederen som nettopp ringte meg. Han sier at du bør sende en unnskyldning på engelsk til Lee Jae-young.»
I stedet for en unnskyldning fikk han noen dager senere en e-post der jeg takket ham for å ha gitt meg en opplysende innsikt i forholdet mellom mediene og politikerne i Sør-Korea.
«Lille røde»
På slutten av 1945 begynte den koreanske venstresiden å legge fundamentet for en suveren og demokratisk stat. Sør-Korea sto i en sterk stilling etter kapitulasjonen til Japan, som hadde okkupert landet siden 1910. Industrialiseringen Japan hadde satt i gang, hadde skapt en arbeiderklasse som ikke skilte mellom arbeiderkamp og anti-imperialisme. «Japans forsøk på å framstille all arbeideragitasjon som et kommunistisk komplott økte bare kommunistenes prestisje», bemerker Kevin Gray, professor i internasjonal politikk ved Universitetet i Sussex.11 Kevin Gray, Labour and Development in East Asia. Social Forces and Passive Revolution, Routledge, London, 2014. Allerede i 1945 ble det opprettet en komité for å forberede Koreas uavhengighet, i stor grad ledet av arbeideraktivister som nettopp var løslatt fra japansk fangenskap.
Moskva-konferansen i 1945 førte til deling av landet. United States Army in Korea (USAMGIK), som tok kontroll over landet sør for 38. breddegrad, gikk hardt til verks mot arbeiderbevegelsen. Arbeiderorganisasjonen ble oppløst, og streiker ble nådeløst slått ned, mens folk som hadde samarbeidet med den japanske okkupasjonsmakten, ble hentet inn for å lede den nye staten. Fra da av ble antikommunisme – en antikommunisme formet av Washington – «det sentrale prinsippet for den sørkoreanske statens ideologiske legitimering», forklarer historikeren Jang Jip Choi.12 Sitert i Lee Nam-hee, The Making of Mijung. Democracy and the Politics of Representation in South Korea, Cornell Univ. Press, Ithaca (USA), 2009.
I 1948 og 1949 ble et folkeopprør på øya Jeju, som de amerikanske myndighetene og den daværende diktatoren Rhee Syngman beskyldte for å være «kommunistisk», brutalt slått ned. Over 30 000 innbyggere, ti prosent av øyas befolkning, mistet livet. I årevis var landets fengsler fulle av tidligere «partisaner» som hadde kjempet for nasjonal frigjøring under Koreakrigen (1950–1953). De ble torturert i et forsøk på å tvinge dem til å fordømme sin tidligere overbevisning. «De ville at jeg skulle signere en erklæring der jeg forpliktet meg til å gå i front for å utrydde kommunismen», sier Ahn Hak-sop (94), som tilbrakte nesten 43 år i fengsel. «Jeg besvimte hver gang jeg ble torturert. Det første jeg så på da jeg våknet, var hendene mine: Var det blekk på dem? Hadde de forsøkt å sette fingeravtrykkene mine på en falsk erklæring?» På 1980-tallet opprettet diktaturet en rekke «omskoleringsleirer» der mer enn 40 000 mennesker ble internert, de fleste mistenkt for å være kommunister.
Med overgangen til demokrati etter 1987 ble metodene endret, men ikke målet: «På barneskolen min fikk vi jevnlig besøk av folk fra myndighetene, etterretningstjenesten eller folk som hadde flyktet fra Nord-Korea», forteller en aktivist i 20-årene som ønsker å være anonym. «De kom alle for å fortelle oss at kommunismen var en trussel, og at vi måtte gjøre alt for å utrydde den.»
Ppalgaengi, bokstavelig talt «lille røde», er fortsatt et skjellsord brukt om alle som er imot den sosioøkonomiske ordenen i Sør-Korea. Etter det nyliberale skiftet landet ble påtvunget i kjølvannet av Asia-krisen i 1997, er det nok å forsvare en samfunnsorganisering som ikke er fullstendig underlagt markedet – for eksempel en form for velferdsstat – for å få denne merkelappen, som kan straffes med fengsel.
Hovedbestemmelsene i en nasjonal sikkerhetslov som Rhee innførte i 1948, gjelder fortsatt. Lovens artikkel 7 sier at det er straffbart «å hylle, oppfordre til eller spre aktivitetene til regjeringsfiendtlige organisasjoner», det vil si Nord-Korea og landets støttespillere, ettersom det å fordømme kapitalismen ofte er ensbetydende med å hylle Pyongyang i øynene til de sørkoreanske myndighetene. Partier som kaller seg kommunistiske, er forbudt, og marxisme blir kun tolerert på universitetene. I en tankegang som minner mer om «nordkoreansk totalitarisme» enn «det sørkoreanske mirakelet», kan det å kritisere sikkerhetsloven anses som et brudd på sikkerhetsloven.
«Torturere med håp»
Mellom oktober 2016 og mars 2017 gikk sørkoreanerne ut i gatene for å protestere mot en korrupsjonsskandale som involverte president Park Geun-hye. Den gigantiske protestbevegelsen, kalt «stearinlysrevolusjonen», førte til at Park ble stilt for riksrett, og at Moon Jae-in ble valgt i mai 2017. Moon Jae-in fra Det demokratiske partiet, som er mindre høyreorientert enn det konservative Folkemaktspartiet, ga håp om mer demokrati i landet. Et av hans fremste mål var å gi offentlig ansatte sikrere ansettelser.
«På koreansk finnes det et uttrykk som kan oversettes til ‘å torturere med håp’», forklarer Jin Youngha, fagforeningsaktivist i KCTU. «Det betyr å forespeile noe man vet ikke vil bli en realitet. Det var det som skjedde.»
Umiddelbart etter innsettelsen dro Moon til flyplassen Incheon utenfor Seoul for å møte midlertidig ansatte i offentlig sektor og vise at han ville holde sitt ord. «Som så ofte jobbet de fleste i underleverandørselskaper, som i sin tur hadde tidsbegrensede kontrakter med staten», forklarer Jin. «Da en kontrakt med underleverandør A gikk ut, inngikk staten en ny kontrakt med underleverandør B. De ansatte hos A ble sagt opp.» De fleste av kontraktene hadde en varighet på elleve måneder – ansatte har rett på sluttvederlag etter tolv måneder. «Noen av arbeiderne gråt av glede da Moon kom på besøk», forteller Jin. «Moon lovet på sin side å ‘tørke tårene til arbeiderne’.»
I praksis krevde Moon at underleverandør B skulle overta As ansatte uten endring i ansettelsesvilkårene. «Kontraktene er vanligvis kortere enn tolv måneder, og hver gang de fornyes, blir de ansatte behandlet som nyansatte: De får ingen rettigheter», forklarer Jin. «Moon har fjernet en form for usikkerhet, men han knuste håpet om å bedre folks arbeidsvilkår. Er det et framskritt?»
Tålmodighet
Aktivistene fra Folkets demokratiske parti (PDP) står dag og natt foran den amerikanske ambassaden. Uansett om det regner, sola skinner eller det snør. Siden 2016 har de krevd at USA skal forlate landet. «Så lenge amerikanerne er her, vil ikke sørkoreanerne være frie», mener de. Kanskje det vil gjøre livet bedre i det som blir kalt «morgenstillhetens land». Foreløpig er Sør-Korea døende: Landet har verdens laveste fødselsrate, med 0,78 barn per kvinne.
Oversatt av redaksjonen
- 1Jacob Fohtung, «How South Korea became the ‘most innovative country’ in the world», Christensen Institute, 9. november 2021.
- 2Yoon Ja-young, «One in three Seoulites have sexless life: Study», The Korea Times, Seoul, 6. juli 2021.
- 3«Hours worked», OECD Data.
- 4Sitert i Nam Hyun-woo, «Workweek reform plan likely to fizzle out», The Korea Times, Seoul, 25. mars 2023.
- 5Jun Ji-hye, «Business associations call for drastic changes to overtime regulations», The Korea Times, 6. mars 2023.
- 6«Workers’ rights to work flexibly», Dong-a Ilbo, Seoul, 7. mars 2023.
- 7«Return to overwork», The Korea Times, 8. mars 2023.
- 8«Labour reform plan», The Korea Times, 14. desember 2022.
- 9«Korea labor policy agenda 2020» (PDF), Korea Labor & Society Institute / Friedrich Ebert Stiftung, Seoul, september 2020.
- 10«Norgeshelsa statistikkbank», Folkehelseinstituttet (FHI).
- 11Kevin Gray, Labour and Development in East Asia. Social Forces and Passive Revolution, Routledge, London, 2014.
- 12Sitert i Lee Nam-hee, The Making of Mijung. Democracy and the Politics of Representation in South Korea, Cornell Univ. Press, Ithaca (USA), 2009.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
