Hvem takler ikke sannheten?

Filmer som Barbie og Oppenheimer viser oss at ideologiske fantasier og virkelighet ikke er motsetninger. I hjertet av selv den mørkeste virkelighet snubler vi over fantasier.

august 2023
Illustrasjon fra filmen Oppenheimer, hvor hovedpersonen studerer en atombombe før en prøvesprengning.
Christopher Nolans Oppenheimer gjør ideen om å begi seg ut i den virkelige verden enda mer komplisert, mener Zizek. Foto: United International Pictures.

Den femte og siste Indiana Jones-filmen, Indiana Jones and the Dial of Destiny, fikk hard medfart av kritikerne. Filmens hovedhandling foregår i 1969, hvor Indiana Jones leter etter en eldgammel innretning – The Dial – som skal gjøre det mulig å reise i tid. Indiana, som har gått fra kona Marion og er deprimert etter sønnens død, får hjelp fra guddatteren Helena (Phoebe Waller-Bridge). Sammen jages de av en ny generasjon nazister ledet av Jürgen Voller (Mads Mikkelsen) som er ute i samme ærend.

I filmens klimaks blir Indiana og Helena ved en feiltakelse transportert tilbake til Syrakus i 212 f.Kr., mens byen er under romersk beleiring. Her møter de Arkimedes, som i filmen har laget tidsmaskinen. Indiana blir begeistret over å være til stede midt i et stort historisk øyeblikk. Han har endelig funnet et sted der han vil bli, og nekter å dra tilbake til 1969. Helena må slå ham i svime for å få ham tilbake til filmens nåtid. Indiana våkner opp i leiligheten sin og gjenforenes med Marion, mens Helena vandrer smilende av sted. Men denne nokså konstruerte lykkelige slutten klarer ikke helt å fortrenge avslutningens bitre implikasjoner. Professor-helten blir tvunget ut av antikkens Hellas og må slå seg til ro med den traurige virkeligheten i filmens nåtid. (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller / logg inn med Vipps.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang


Fornyes til 199,- per kvartal