Moralisme og straff mot opptøyer

«Han er ingeniørstudent og har eksamen om ti dager», argumenterer advokaten. «Han er ikke tidligere dømt og er villig til å gå med fotlenke og går med på alle andre vilkår så lenge han får avlagt eksamen.» En kollega tar over når retten roper opp neste sak: «Sammen med vennene sine ville klienten min se hva som hadde skjedd med butikken, han ville undersøke, akkurat som journalistene.» Det høres latter fra presselosjen. «Han skammer seg. Han ønsker å gjøre godt igjen med samfunnsarbeid. Han jobber i et varehus. Han er på sitt andre år på universitetet og ønsker å fortsette.» Dommeren avviser forespørslene og forlenger varetektsfengslingen. Den en av de to mennene på tiltalebenken bøyer hodet, blikket er tomt. Moren holder hendene over ansiktet for ikke å gråte. «De vil statuere et eksempel», sier den andre mannens far opprørt. «De gir alle strenge straffer.»

Scenen kunne vært fra en av de mange rettssakene etter opptøyene i Frankrike i sommer. Men den utspant seg i England for over ti år siden, nærmere bestemt i 2011, under en av rettssakene som ble gjennomført i all hast på grunn av «forstyrrelser av offentlig ro og orden», som regjeringen uttrykte det. 4. august 2011 ble 29 år gamle Mark Duggan skutt i brystet av en politibetjent som hadde stoppet drosjen han kjørte i Tottenham nord i London. Han var under myndighetenes oppsyn, og hadde et våpen på seg da han døde. Dagen etter protesterte familien og vennene hans foran den største politistasjonen i området. Tidlig på kvelden banket politifolk opp en 16 år gammel jente som angivelig hadde kastet en stein. Situasjonen utartet. Det ble satt fyr på to politibiler, før opptøyene spredte seg til resten av området og så i dagene etter til andre forsteder i London og til Birmingham, Liverpool og Manchester.
(…)