Alliansefrihetens øyeblikk

Et bredt smil lyser opp Houari Boumediènes vanligvis alvorlige ansikt. Med en stor Havanna-sigar i hånda legger den algeriske lederen ikke skjul på at han er fornøyd med å lede avslutningssesjonen på det fjerde toppmøtet for de alliansefrie statene, som fant sted i Alger fra 5. til 9. september 1973. 75 land deltok på møtet, i tillegg var over tretti internasjonale organisasjoner og frigjøringsorganisasjoner til stede – blant annet Yasir Arafats PLO – og elleve inviterte ikke-medlemmer, deriblant Sverige og Østerrike.

Åtte år tidligere hadde mange av statslederne i den progressive leiren vendt Boumediène ryggen etter at han avsatte president Ahmed Ben Bella i et kupp. Nå var han på likefot med skikkelser som Cubas Fidel Castro og Jugoslavias Tito. Men Boumediène var først og fremst fornøyd med at toppmøtet var blitt en ideologisk suksess, og at Algerie hadde fått gjennomslag for sitt syn om at det var avgjørende å prioritere utviklingsspørsmål.

På konferansen var imidlertid Libyas leder Muammar Gaddafi nær ved å ødelegge alt da han kritiserte kommunismen og de alliansefrie statene for å ha for tette bånd til Sovjetunionen. Kritikken provoserte Castro, som repliserte at Kreml hadde vært en lojal alliert for de anti-imperialistiske bevegelsene og avkoloniseringen. Men denne krangelen, som mest handlet om ego og posisjonering – Gaddafi var en nykommer i denne kretsen av store ledere i den tredje verden – forhindret ikke møtet fra å vedta nesten enstemmig en avtale om økonomiske prioriteringer, hvor blant annet kontroll over naturressurser sto sentralt.

Nødvendig nasjonalisering

Siden den afrikansk-asiatiske konferansen i Bandung (1955) og det første toppmøtet i Beograd (1961) hadde de alliansefrie statene vært opptatt av å vise sin uavhengighet fra de to blokkene i den kalde krigen og tatt til orde for verdensfred og «fredelig sameksistens» mellom USA og Sovjetunionen. Dette standpunktet var nokså vagt, særlig siden bevegelsen var opptatt av å ikke blitt sett som en tredje blokk.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Bestill nå

Fornyes til 199,- per kvartal

Vagheten gjorde det samtidig mulig for land med bånd til USA (Saudi-Arabia, Sierra Leone, Singapore) å finne sammen med sosialistiske stater som Algerie, Cuba og India. Men 1973 var en tid med avspenning, noe de alliansefrie statene mente de hadde bidratt stort til. Medlemslandene var begeistret for Paris-avtalen i januar 1973, som gjorde at USA måtte trekke styrkene sine ut av Vietnam. Samtidig var de misfornøyde med at forhandlingene mellom supermaktene ikke tok hensyn til utviklingslandene og en bedre fordeling av verdens rikdom. Indias statsminister Indira Gandhi mislikte særlig den internasjonale arbeidsdelingen og manglende framskritt i de multinasjonale handelsforhandlingene. I Alger satte han tonen i sin tale: «De alliansefries frihet blir verken fullstendig eller reell uten økonomisk frigjøring.»¹

Det var denne kursen Alger-konferansen staket ut. Nå krevde de alliansefrie statene en «ny økonomisk verdensorden» og «retten til utvikling». Ord som «hjelp» og «bistand» ble ikke nevnt en eneste gang. Det dreide seg ikke om å strekke ut en hjelpende hånd til land i krise, men om å sørge for at landene skulle klare seg selv gjennom industrialisering. Landene skulle bruke sine fortrinn og utnytte den internasjonale situasjonen til å tjene mest mulig på de høye råvareprisene.

På Lusaka-konferansen i september 1970 hadde ideen om å bruke naturressurser som en brekkstang for å omdefinere den internasjonale politikken, blitt vedtatt som et handlingsprinsipp. Land som nylig hadde nasjonalisert oljeindustrien sin, slik som Libya og Algerie, tilbød seg å støtte land som ønsket å gjøre det samme med sine råvarer. Nasjonalisering ble sett som en nødvendighet for å hevde sin suverenitet, og det var opp til hver enkelt stat å avgjøre hvor stor kompensasjon de utenlandske selskapene skulle få. Og dersom det oppsto en tvist, mente de alliansefrie statene at de skulle løses i samsvar med landenes lover, snarere enn at en internasjonal voldgiftsdomstol skulle involveres.

Fra store øyeblikk til svanesang

Ideen om en «ny økonomisk verdensorden» var i stor grad ansporet av tenkeren Samir Amin (1931–2018), men også av FNs økonomiske kommisjon for Latin-Amerika og Karibia (Eclac), og av bidragene fra de latinamerikanske landene, som i nesten hundre år hadde kjempet for å bestemme over råvarene sine.

Selv om Salvador Allende ikke deltok på konferansen – han beklaget det i en beskjed som ble lest opp i plenum med henvisning til «alvorlige omstendigheter» i Chile – leverte den chilenske delegasjonen flere forslag om å regulere utenlandske private investeringer og begrense innflytelsen til de transnasjonale selskapene. Det dreide seg om å fjerne skatteinsentiver, opprette fellesforetak mellom alliansefrie land og etablere et organ for å utveksle informasjon om de multinasjonale selskapenes praksiser. Argentina og Indonesia ønsket på sin side at de alliansefrie statene skulle innta et felles standpunkt i de multilaterale tollforhandlingene knyttet til GATT-avtalen (Generalavtalen om toll og handel).

Den «nye økonomiske verdensorden» hadde sitt store øyeblikk da Boumediène i mai 1974 la fram programmet for FNs generalforsamling, som enstemmig vedtok det. Men det var en svanesang. I Chile, et svært engasjert medlem av bevegelsen i disse årene, mistet Allende livet i et militærkupp utført med hjelp fra USA (se side 23–24). Landet som hadde sendt en delegasjon til Alger for å fremme «universell sosialisme», ble med militærregimet snart et laboratorium for nyliberalisme inspirert av Chicago-skolen. Den nyliberale politikken, som var innført i Vesten på slutten av 1960-tallet for å gjøre slutt på keynesianismen, skulle bli det fremste referansepunktet i årene som fulgte, og drukne Alger-programmet.

Oljekrisens konsekvenser

Oktoberkrigen mellom Israel og de arabiske landene i 1973 bidro også til å svekke den alliansefrie bevegelsen. De umiddelbare konsekvensene av krigen viste at naturressurser, i dette tilfellet olje, kunne påvirke internasjonal politikk. Medlemmene av Organisasjonen av arabiske oljeeksporterende land (Oapec, opprettet i 1968) besluttet ensidig å øke oljeprisen med 70 prosent, kutte produksjonen med fem prosent og innføre en embargo mot land som solgte våpen til Israel, deriblant USA og Nederland. Organisasjonen av oljeeksporterende land (Opec), der de arabiske landene var i flertall, måtte følge etter.

Resten av historien er velkjent: Med «oljekrisen» gikk de vestlige økonomiene inn i resesjon etter at de allerede var svekket av det monetære kaoset forårsaket av USAs beslutning om å oppheve dollarens binding til gull i august 1971. Samtidig skjøt utgiftene til utviklingsland uten olje i været. Cubas forslag på konferansen i Alger om differensierte priser på råvarer, med en rabatt til de fattigste alliansefrie landene, var allerede glemt. Nå måtte hvert medlem klare seg selv, og noen av dem, særlig i det fransktalende Afrika, kritiserte de oljeproduserende landene for å være egoistiske. For disse landene, som nylig var blitt uavhengige, måtte nå støtte seg til de tidligere kolonimaktene Frankrike (som allerede hadde et fast grep om råvarene) og Storbritannia, eller til USA, for å få endene til å møtes.

Tilbake på banen

Noen av de utviklede landenes svar på de økte oljeprisene skulle også bidra til å kvele programmet for en «ny økonomisk verdensorden». Det gjaldt særlig manøvrene for å kapre petrodollar. Da de oljeproduserende landene plutselig fikk enorme ekstrainntekter, ville de rike landene sørge for at disse inntektene strømmet tilbake til deres økonomier. Dermed gjaldt det å fjerne alt som hindret kapitalen i å flyte fritt.

Det siste ordnet vestlige regjeringer og diplomatene, samt internasjonale organisasjoner som Det internasjonale pengefondet (IMF) og Verdensbanken. Pengene som strømmet fra Midtøsten til vestlige banker og finansinstitusjoner, gjorde også at disse kunne gi finansiering til investeringsprosjekter i landene i det globale sør via transnasjonale selskaper eller lån. Forutsetningen var selvsagt at mottakerlandene oppfylte de sedvanlige kriteriene (aksept av internasjonal voldgift, lav skatt for investorene, garantier mot nasjonalisering).

Økningen i oljeprisen gjorde det også mulig å utvinne oljefelt som tidligere hadde blitt vurdert som for lite lønnsomme. De store oljeselskapene gikk på offensiven og reiste verden rundt for å tilby sine tjenester og sin ekspertise. Få alliansefrie stater klarte å motstå denne sirenesangen og signerte skjeve kontrakter med de store oljeselskapene, slik blant andre Nigeria gjorde.

Russlands invasjon av Ukraina har brakt begrepet «alliansefrihet» på banen igjen, uten at det har noen direkte tilknytning til bevegelsen, som fortsatt eksisterer (den ledes for tiden av Aserbajdsjan). Men å nekte å velge side i Ukraina – og å nekte å slutte seg til sanksjonene mot Russland – har lite å gjøre med visjonen om en mer solidarisk og mindre nyliberal verden.