Barbarer og siviliserte

Hva er vel verre for en mor eller en far enn å miste et barn? Håp og framtidsplaner fordufter, drømmer blir mareritt. Det er nærmest umulig å begripe tragedien om man ikke har opplevd den selv. Alle foreldre grøsser ved tanken på å motta en telefon med en så ufattelig beskjed. Hvis et barn dør av sykdom, kan man skylde på skjebnen. Mister man et barn i en bilulykke, kan man anklage sjåføren hvis det var dennes feil. Hvem skylder man på hvis en terrorhandling rammer en skole, et supermarked, en tilfeldig forbipasserende? Jo, terroristen, selvsagt, hvem ellers?

I 1997 valgte Nurit Peled-Elhanan å plassere skylden et annet sted. 4. september dette året sprengte tre selvmordsbombere fra Hamas seg selv i lufta i gata Ben-Yéhouda i Jerusalem og drepte fem mennesker, deriblant 14 år gamle Smadar, som var ute for å kjøpe en bok. Hun hadde et etternavn som var svært kjent i Israel. Bestefaren hennes, general Mattityahu Peled, var med på å lede Israel til seier i juni 1967, før han ble fredsforkjemper og en av hovedpersonene i de såkalte Paris-samtalene, de første hemmelige møtene mellom ledere i Den palestinske frigjøringsorganisasjonen (PLO) og «sionistiske» israelere. I 1997 var Benjamin Netanyahu allerede statsminister og hadde lovet å ødelegge Oslo-avtalen som ble undertegnet i 1993. Det klarte han. Han kjente også Smadars mor, Nurit, fra barndommen. Da han ringte henne for å kondolere, svarte hun: «Bibi, hva har du gjort?» og ga ham skylden for datterens død. (…)