Den umulige tostatsløsningen

Før Hamas’ angrep på Israel 7. oktober var det ingen forhandlinger eller «fredsprosess» mellom israelere og palestinere. Oslo-avtalen, som ble undertegnet for tretti år siden, skulle skape et interessefellesskap mellom partene, men forsterket i stedet koloniseringen og okkupasjonen. En måned før denne nye krigen brøt ut, viste en meningsmåling utført av Palestinian Center for Policy and Survey Research (PSR) at nesten to tredjedeler av palestinerne mener at situasjonen deres i dag er verre enn den var før 1993. Fra israelsk side er ikke kollapsen i «fredsprosessen» nødvendigvis et nederlag.

Tvert imot, som journalisten Amira Hass i den israelske avisen Haaretz forklarer, er «opprettelsen av palestinske enklaver et internt israelsk kompromiss», hvor man har endret okkupasjonens framtoning for å utslette palestinerne politisk, fjerne dem fra det israelske landskapet uten å måtte fordrive dem, eller til og med uten å formelt annektere Vestbredden. En virkelig suveren palestinsk stat har derfor aldri stått på de israelske forhandlernes agenda. Mens Den palestinske frigjøringsorganisasjonen (PLO) og Yasir Arafat gjorde en historisk innrømmelse da de forlot kravet om full frigjøring av Palestina og i stedet aksepterte en stat på bare 22 prosent av territoriet som FNs delingsplan tildelte palestinerne i 1947, gjorde Israel ingen slike innrømmelser. I stedet utsatte de alt til senere forhandlinger ledet av en heller partisk amerikansk megler. (…)