Den 20. august kl. 22.00. Mørket har falt over Guayaquil – «Stillehavets perle», Ecuadors økonomiske hovedstad. TV-nyhetene har nettopp fortalt at venstresidens kandidat, Luisa González fra Bevegelsen for borgerrevolusjonen (RC), har vunnet første runde av presidentvalget med 33,6 prosent av stemmene. I andre runde vil hun møte forretningsmann og sønn til en bananmagnat, Daniel Noboa (Nasjonaldemokratisk handling, ADN), som fikk 23,5 prosent.
Spontane gledesutbrudd, fyrverkeri? Ingenting. Selv om det er mildt i lufta. Ingen av González’ velgere feirer i gatene. De eneste som har samlet seg, er seksti Noboa-tilhengere i lyshavet foran et hotell nær Malecón, promenaden langs Rio Guayas. I sentrum, rundt Plaza San Francisco og Parc Centenario, sitter bare noen engstelige tiggere sammenkrøpet på fortauene i de mørke søylegangene. Det er ikke en sjel å se rundt rådhuset, Palacio Municipal, som er styrt av RC. Det slår meg at jeg kanskje bør komme meg bort herfra.
En av de jeg intervjuer dagen etter, gir tydelig uttrykk for at det var riktig beslutning: «Gå ute alene på natta? Absolutt ikke! Det er farlig å gå ut.»
Skyting, gjengoppgjør og bilbomber har gitt byen kallenavnet Guayakill. Men det står ikke stort bedre til andre steder i landet. 2022 var det voldeligste året i Ecuadors historie: 4450 drap, hvorav 84 prosent med skytevåpen. Med 25,5 drap per 100 000 innbyggere regnes landet nå som det farligste i regionen. Men 9. august 2023 fikk volden en ny dimensjon. Ti dager før valget ble en av presidentkandidatene, den tidligere journalisten og parlamentsmedlemmet Fernando Villavicencio, drept. En uke i forveien hadde han fortalt at han hadde mottatt drapstrusler, og nevnt Fito (José Macías Villamar), den fengslede lederen for narkogjengen Los Choneros.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
Villavicencio er ikke den eneste politikeren som er blitt drept. Bare i juli ble tre politikere myrdet, blant andre ordføreren i havnebyen Manta, Agustín Intriago. Og seks dager etter Villavicencio ble en lokal RC-leder, Pedro Briones, drept i Esmeraldas.
Hva har skjedd med landet som ble sett som en fredelig havn under venstrepresidenten Rafael Correa (2007–2017) og hans «borgerrevolusjon»?
Ingen blir skånet
25. august beslaglegger politiet i den spanske havnebyen Algeciras 9,5 tonn kokain gjemt i bananesker, det største beslaget noensinne i Spania. Kokainen kommer fra Ecuador.1Over 420 tonn narkotika ble beslaglagt i Ecuador i 2021 og 2022.
Kokaen blir dyrket og raffinert til kokain i Bolivia, Colombia og Peru, så sendt til alle kontinenter via ulike knutepunkter: Venezuela, Mexico, Paraguay og Ecuador, som ligger perfekt til mellom Colombia og Peru. Ecuador har også en komparativ fordel: Landet har dollaren som valuta og er dermed et ypperlig sted for hvitvasking. «Summer på mellom én prosent og fem prosent av BNP hvitvaskes årlig i landet», anslår analysebyrået Centro Estratégico Latinoamericano de Geopolítica (Celag). «Det vil i snitt si 3,5 milliarder dollar i året».2«Cuánto dinero se lava en el sistema financiero ecuatoriano», CELAG, 14. januar, 2023, www.celag.org. Fra stillehavshavnene Guayaquil, Esmeraldas og Manta skipes det hvite pulveret til USA og Europa. Bak handelen står de meksikanske kartellene, som opererer på hele kontinentet, men i Ecuador bruker de lokale gjenger til å organisere smuglingen.
Den eldste og største av disse gjengene er Los Choneros (12 000 medlemmer på det meste, nå i tilbakegang), som er knyttet til Sinaloa-kartellet. Los Tiguerones kniver om andreplassen med Los Lobos, som hver har rundt 8000 medlemmer og samarbeider med Cártel de Jalisco Nueva Generación (CJNG). I tillegg opererer et halvt dusin mindre gjenger i kystprovinsene Guayas, Esmeraldas, Manabí og El Oro, hvor halvparten av alle drapene har funnet sted. Ingen blir skånet. Det kan være sivile som befinner seg på feil sted til feil tid, eller folk som ufrivillig har havnet i skuddlinjen, som havnearbeideren i Guayaquil som i juni fortalte sine nærmeste at noen forsøkte å tvinge ham til å smugle narkotika inn i havneanleggene og om bord på båter. «Noe kan skje med meg, hjelp meg med å finne en annen jobb.» For seint, for 1. juli ble han skutt midt i byen.3Extra, Guayaquil, 2. juli 2023. Fire av hans arbeidskolleger led også samme skjebne på samme tid.
Situasjonen blir ikke bedre av at den venezuelanske kriminelle organisasjonen Tren de Aragua, dissidentgeriljakrigere fra Colombias revolusjonære væpnede styrker (FARC, som la ned våpnene etter en fredsavtale i 2016) og andre kriminelle grupper fra Colombia opererer langs grensen i nord, mens ammunisjon, sprengstoff og skytevåpen kommer inn i landet fra Peru.
Kamp om territoriene
Men det slutter ikke der. For 9. januar avslørte nettavisen La Posta i en artikkel med overskriften «El Gran Padrino» («Den store gudfaren») en rekke kriminelle aktiviteter i statseide selskaper og, enda mer alvorlig, at svogeren til president Guillermo Lasso hadde forbindelser til den albanske mafiaen. Avsløringene utløste en riksrettssak mot presidenten som i sin tur aktiverte en konstitusjonell mekanisme kalt muerte cruzada («kryssdød»), som både avsetter presidenten og oppløser parlamentet. Derfor ble presidentvalget framskyndet.
«Den albanske mafiaen!» utbryter Samantha Gordillo, ekspert ved det kommunale sikkerhetsobservatoriet Observatorio de Seguridad Ciudadana i Quito. «Det ble for mye.» «Albanerne» hadde riktignok i lang tid vært involvert i det stille i alle typer smugling og ulovlig handel – supplert med litt prostitusjon og tyveri for å få endene til å møtes. Men de hadde aldri utfordret meksikanerne. I 2020 tvang koronapandemien landet i kne og stengte ned samfunnet selv for de kriminelle. Albanerne grep muligheten. «Det var ikke overraskende», sier Gordillo. «For det største kokainmarkedet finnes nå i Europa. De sa til seg selv: Vi kan ta oss av denne ruten selv, hvorfor skal vi betale meksikanerne?»
Los Choneros, Los Tiguerones, Los Lobos og albanerne kjemper nå om territoriene de tok kontroll over da staten trakk seg tilbake under pandemien. De mindre pandillas, bandene, slåss seg imellom om å tilby sine tjenester til de store. «For å vise hva du er verdt, må du gjøre spektakulære ting. Det er derfor det er så mye vold», sier Gordillo. Særlig fordi narkogjengene ikke har problemer med rekrutteringen.
Beskyttelsespenger og utpressing
Ecuador har ikke kommet seg helt på beina etter koronapandemien (nesten 36 000 døde i en befolkning på 17 millioner). Den økonomiske aktiviteten har saktnet hen, arbeidsledigheten og fattigdommen har skutt i været, mens skolevesenet sliter. I tillegg til gjengenes økende makt har pandemien ført til at narkotikahandelen på brutalt vis har blitt enda mer dominerende i arbeiderklasseområdene, særlig på kysten. «Etter nedstengningen, da den fysiske undervisningen ble stoppet, var det vanskelig å få tenåringene tilbake på skolen», forteller Gordillo. «Eksplosjonen i fattigdom har skapt en perfekt situasjon for å rekruttere disse ungdommene for femti dollar i uka, mer enn halvparten av minstelønna.»
Med hærskarer av slike håndlangere har den kriminelle underverdenen, i alle dens former, festet sitt grep om hverdagen. Hver uke eller måned må bedrifter, butikker og selv familier betale vacuna («vaksinasjon», det vil si beskyttelsespenger). De som nekter, mottar truende oppringinger eller besøk. En innbygger i Quito forteller: «De siste to årene har utpressingen nådd nye høyder. Kidnappinger med krav om løsepenger øker. Du kan ikke engang ta en øl på en uteservering om kvelden lenger.»
På tross av den alvorlige situasjonen er innenriksminister Juan Zapata opptatt av å nyansere bildet: «De voldelige drapene er lokale. Ecuador har 24 provinser. Problemet er i fem av dem, hvor narkotikarutene finnes.» Men nyanseringen hans bør også nyanseres: I Andesfjellene, med sine bratte skrenter, øde daler og lave skydekke, forteller småbøndene, som allerede er hardt presset av de elendige prisene markedet gir dem, at de blir utpresset, mens transportører blir bedt om å betale 10 000 dollar for å få tilbake sine stjålne lastebiler.
Høyresidens forklaring
Selv i travle gater og på overfylte busser bærer folk sine små ryggsekker på magen, for å holde øye med dem. I mange nabolag organiserer innbyggerne seg med WhatsApp-grupper, overvåkningskameraer og alarmsystemer – i beste fall. I Mulauco i utkanten av Quito, men også i Llano Chico nord for hovedstaden, advarer skilt: «Tyver vil bli brent».
Livet er ikke mye verdt lenger. I fengslene – hvor fangetallet har steget fra 13 000 i 2008 til 39 000 i dag, ifølge fengselsadministrasjonen (SNAI) – er det «øye for øye, tann for tann» som gjelder. Også her er kampen blodig mellom gjengene. Tiguerones dominerer i fengselet Esmeraldas, mens Lobos har overtaket i El Inca-fengselet i Quito, og Choneros har stor innflytelse i alle fengslene. Siden februar 2021 har et titalls sammenstøt mellom disse gjengene tatt livet av over 420 mennesker, drept av kuler eller granatsplinter, halshugget, brent levende eller lemlestet.
Høyresiden og høyremediene har sin forklaring på kaoset: I 2009 fornyet ikke Correa avtalen som siden 1999 hadde tillatt USA å ha en militærbase i Manta som offisielt skulle overvåke narkotika-smuglingen. Han fikk også forbudet mot permanent utenlandsk militær tilstedeværelse innskrevet i grunnloven, som ble vedtatt i en folkeavstemning. «Det er absurd», sier Gordillo. «I rapportene om voldsnivået var statistikken best etter at basen ble stengt. Og ikke bare for drap, men også for seksuell vold, menneskehandel og annen alvorlig kriminalitet.»417,98 drap per 100 000 innbyggere i 2008; 17,81 i 2009; 17,51 i 2010; 15,38 i 2011; 12,41 i 2012; 10,97 i 2013; 8,21 i 2014; 6,48 i 2015; 5,83 i 2016; 5,81 i 2017 (slutten av Correas andre periode). Kilde: Expansión / Datosmacro.com.
Maktesløse fengselsbetjenter
Aktivisten Eduardo Meneses, som jobbet i Correas regjering fra 2013 til 2016 og nå er en «kritisk tilhenger» av RC, mener at «den økende usikkerheten har å gjøre med nedbyggingen av staten». Da Lenín Moreno kom til makten i 2017, la han brutalt om til en nyliberal kurs. Alle offentlige institusjoner ble berørt. Justisdepartementet (som administrerte fengslene), departementet for sikkerhetskoordinering og det nasjonale rådet for narkotikakontroll ble innlemmet i innenriksdepartementet, og budsjettene ble kuttet.
Før fantes det en fengselsskole. Den er nå borte. «De unge fengselsbetjentene får en rask opplæring og ansettes, i likhet med politibetjentene, i underbetalte og usikre stillinger», forteller Meneses. De får ingen anerkjennelse i form av lønn (800–900 dollar i måneden). Svært få av dem har hatt et brennende ønske om å bli fengselsbetjenter. «Dessuten blir de og familiene deres truet av de innsatte», sier Meneses. De kan også bli tatt som gisler, slik 57 av dem ble i begynnelsen av september, som hevn for overføringer av fanger.
Staten hjelper dem ikke og gir ingen beskyttelse. Som i mange andre sektorer har en giftig blanding av frykt og korrupsjon fått fotfeste. Fangene tar kontroll over «bostedet» sitt. I august gjennomførte politiet og de væpnede styrkene en aksjon i fengselet Guayas, det farligste i landet, hvor de fant 96 skytevåpen, 26 000 patroner og 8 granater. Slike aksjoner har ikke stanset fangene fra å fortsette å filme «pressekonferanser» som de legger ut på sosiale medier.
Politiet har også blitt overlatt til seg selv. Budsjettene til politiet og militæret har ikke blitt kuttet til beinet, men prioriteringene har blitt endret. «Under ‘borgerrevolusjonen’ fantes det et nærpoliti, et system med kameraer, og offentlig sikkerhet og orden ble prioritert», fortsetter Meneses. «Alt dette er nå avviklet.» Dessuten har politiets rolle endret seg.
Lett bytte
Det nyliberale skiftet førte i oktober 2019 til at det brøt ut store protester mot Moreno, hvor ti demonstranter mistet livet, 1300 ble skadd og nesten 2000 arrestert. I juni 2022 var det en 18 dager lang nasjonal streik mot Lasso (ni døde, 318 skadde og 162 arresterte). «Myndighetene visste at deres usosiale politikk ville gi mer uro», sier Meneses. «Ressurser har blitt omdirigert til innkjøp av utstyr for millioner av kroner for å slå ned protester. Etterretningstjenestene har flyttet fokuset bort fra organisert kriminalitet for å konsentrere seg om å overvåke og infiltrere sosiale bevegelser.»
Siden oktober 2021 har landet vært i den ene unntakstilstanden etter den andre, noen ganger med portforbud. Innenriksminister Zapata vil øke antallet politifolk fra dagens 49 000 til 82 000 i 2024. Regjeringen har derfor satt i gang en seks måneders opplæring. «Disse ungdommene blir lett bytte for gjengene», sier en kvinne i Quito. «Jeg ser dem patruljere i gatene, de er reddere enn meg. De håper mest av alt at ingenting vil skje.»
Fanget av avsløringene
Hva så med politikken? Siden lokalvalget 5. februar, og til tross for den infernalske rettsforfølgelsen mot lederne – inkludert Correa, som ble dømt til åtte års fengsel in absentia i en bisarr rettssak – har RC hatt vind i seilene. Partiet vant valget klart med ni provinsledere – blant annet i de mest folkerike provinsene Pichincha, Guayas og Manabí – og femti borgermestere – inkludert Quito og Guayaquil. På den andre siden kollapset valgalliansen til Lasso med knappe ni prosent av stemmene: ingen provinsledere og bare 25 av de 32 kommunene alliansen styrte før valget. Og med god grunn.
I 2021 ble det kjent at Lasso hadde gjemt unna penger i skatteparadis. Den gangen klarte han å komme seg unna takket være den ubetingede støtten fra ingen ringere enn Fernando Villavicencio, den tidligere journalisten som var blitt leder av nasjonalforsamlingens kontrollkomité. Villavicencio, som senere skulle bli drept for sin «nådeløse kamp mot korrupsjon» (ifølge mediene), utarbeidet en tvilsom rapport som renvasket statsoverhodet.
Villavicencio klarte imidlertid ikke å redde Lasso fra La Postas avsløringer om at en av presidentens fortrolige, svogeren Danilo Carrera, hadde forbindelser til den albanske mafiaen via forretningsmannen Rubén Cherres. De to mennene skal ha brukt sin innflytelse over tollvesenet og energidepartementet til å legge til rette for hvitvasking av penger og smugling av våpen og kokain. I tillegg ble det avslørt at politiledelsen begravde saken for ikke å «påvirke presidenten», og presidenten bidro med sin passivitet til å dekke over den – uten at det betyr at han selv var direkte involvert i de kriminelle aktivitetene. Uansett ble det klart at noe ikke var helt som det skulle, da Rubén Cherres ble funnet drept 31. mars. 19. april ble Carrera arrestert på flyplassen i Guayaquil da han forsøkte å flykte fra landet. I stedet for å bli avsatt gikk Lasso av.
Urfolk mot Correa
I det framskyndte presidentvalget bestemte det diskrediterte Creo seg for ikke å stille med en kandidat. Det gjorde heller ikke urfolkspartiet Pachakutik, som var splittet mellom en sosial fløy og den reaksjonære fløyen som hadde gitt parlamentarisk støtte til Lassos regjering. Miljøaktivisten og urfolksforkjemperen Yaku Pérez, som stilte for partiet i 2021 (tredjeplass med 19,4 prosent av stemmene), tok på egen hånd initiativ til en koalisjon kalt Claro Que Se Puede («Klart vi kan»). Koalisjonens eneste mål var å vinne over «correist»-venstresiden, som Pérez hater. Høyresiden gikk til valg med fem andre representanter, blant andre den unge og diskré Noboa, den fransk-ecudorianske tidligere fremmedlegionæren Jan Topic, og Villavicencio, som ifølge ham selv representerte en «fornuftig venstreside», det vil si imot RC. Slagordet hans var: «For fedrelandet eller for mafiaen».
RC valgte å sende tidligere arbeids- og turistminister González ut i striden. Hun klatret raskt til topps på meningsmålingene. «Jeg tror det er en veldig god grunn til det», sier Paola Pabón, RCs provinsleder i Pichincha, som ble valgt og gjenvalgt til tross for rettsforfølgelsen – inkludert flere måneders fengsel – hun ble utsatt for under Moreno og Lasso. «Bortsett fra den systematiske kampanjen for å diskvalifisere oss husker folk fortsatt endringene borgerrevolusjonen gjennomførte innen skole, helse og infrastruktur. Correa og RC har fortsatt en spesiell plass i folks hjerte.» Men med noen forbehold.
Den intense svertekampanjen i mediene – der særlig Villavicencio utmerket seg med å spre «falske nyheter» så langt som til The Guardian527. november 2019 publiserte The Guardian en artikkel der det ble påstått at Trumps valgkampleder Paul Manafort hadde møtt Julian Assange tre ganger på Ecuadors ambassade i London. En av artikkelforfatterne var Villavicencio. Navnet til sistnevnte forsvant raskt fra artikkelen på nett, og artikkelen ble innen få timer etter publiseringen oppdatert med en rekke distanserende formuleringer som «ifølge kilder» og «angivelig». – har polarisert landet til det ekstreme: Det handler ikke lenger om høyre eller venstre, radikal eller moderat, bare om for eller mot Correa. Ecuadors store urfolksbevegelse var progressiv på 1990-tallet, men har siden mistet sitt ideologiske kompass, og ikke klart å tilgi den tidligere statslederen for hans «developmentalistiske» politikk med gruvedrift og oljeutvinning. «Vi er imot ekstraktivismen», sier Zenaida Yasacama, nestleder i urfolksforbundet Conaie. «Vi er imot utvinning av mineraler, trevirke, hydrokarboner og alt annet som ødelegger naturen. Kobber, jern, olje? Vi kan erstatte dem.»
Denne radikale holdningen er utvilsomt i tråd med en legitim bekymring for den globale oppvarmingen. Men den fremste utløsende faktoren for de store protestene Conaie ledet i 2019 og 2022, var kutt i subsidier på bensin og diesel. Fienden er «Correas ekstraktivisme», og da betyr ikke selvmotsigelser noe.
Instrumentell strategi
Det var situasjonen da Villavicencio, som vaket mellom fjerde- og femteplass på meningsmålingene, ble drept av en leiemorder etter et valgkampmøte i sentrum av Quito. Den politiske kampen endret karakter. Unntakstilstanden og frykt førte til at kandidatene holdt seg unna offentlige rom. Valgkampen gikk i stå. Bortsett fra på sosiale medier. Christian Zurita, en annen Correa-fiendtlig journalist med nære bånd til Villavicencio, erstattet Villavicencio som kandidat for partiet Movimiento Construye. Zurita deltok bare på ett valgkampmøte. Med skuddsikker vest, hjelm og voktet av en tungt bevæpnet patrulje plantet foran kameraene snakket han til en liten folkemengde i det som mest alt var en messe holdt av politipresten til minne om Villavicencio. Paranoia, skuddsikre vester og livvakter satte tonen for resten av valgkampen.
RC, som i likhet med resten av politikerstanden fordømte drapet på det sterkeste, skjønte raskt at valgkampen hadde endret seg. «Inntil da hadde vi, bortsett fra at valg alltid gjør folk mer engasjerte, opplevd valgkampen som relativt rolig», forteller Pabón. «Drapet forurenset både valget og demokratiet.» Før første runde spådde Meneses: «Vold og frykt hjelper aldri venstresiden. Med usikkerheten når ikke RCs sosiale budskap fram. En seier i første runde blir problematisk. De som ikke har bestemt seg, vil trekke mot den harde høyresiden.»
Han fikk rett, bortsett fra én detalj. Det var ikke Jan «Rambo» Topic, som gikk videre til andre runde, men den inntil da nokså ukjente arvingen Daniel Noboa. I et traumatisert land lei av konflikt visste han å styre unna tirader for eller mot Correa. Med sin «nyliberalisme med et menneskelig ansikt» klarte han å få folk til å glemme de mange sjokkerende uttalelsene til visepresidentkandidat Verónica Abad, en selverklært libertarianer som beundrer Donald Trump og Jair Bolsonaro. Mange lot seg forføre av Noboas unge alder og glemte at han bare er en ny inkarnasjon av landets politiske og økonomiske elite. 15. oktober vant han andre runde med 52,3 prosent av stemmene etter å ha lovet å «fjerne skatten på kapitalutførsel», noe som havnet i skyggen av løftene om å «militarisere havnene og grensene» og etablere «flytende fengsler på lektere langt fra kysten for å internere farlige kriminelle og hindre dem i å fortsette å operere fra fengslene».
Få kommentarer til denne seieren har påpekt hvordan den generelle følelsen av utrygghet etter drapet ble brukt instrumentelt for å vinne over González.
En politisk erklæring
Selv om Villavicencios kone Verónica Sarauz dagen etter drapet mente at Lasso og staten hadde sviktet, la hun til: «Jeg vil si til correistene at jeg vet at de alle er involvert.» Veggene i Quitos forsteder var fulle av graffiti med teksten «Correa morder». Uten å nevne det ved navn la Lasso skylden på «et politisk parti» som han ikke ville tillate «å komme tilbake til makten». Med medienes hjelp spredte dette refrenget seg.
Men det finnes flere mulige spor for etterforskningen (hvis det faktisk pågår en). Villavicencio fortalte at han var blitt truet av Fito, lederen for Los Choneros, og på morgenen på drapsdagen kritiserte han forbindelsene mellom politiet og den organiserte kriminaliteten. Leiemorderen Johan Castillo López ble alvorlig såret i skuddvekslingen etter drapet, fraktet bort av politiet og døde i deres varetekt. Selv en person som har blitt skadet i et gateslagsmål, er politiet pålagt å sende til sykehus for akutt behandling.
Politiet var samtidig svært effektive. I løpet av få timer ble seks kolombianere pågrepet. Politiet ba amerikanske FBI om bistand, og det amerikanske utenriksdepartementet tilbød fem millioner dollar til alle som kunne gi informasjon om hvem som hadde bestilt drapet. Det var en dårlig idé. 6. oktober ble de seks kolombianerne funnet hengt i fengselet Guayas 1 (Guayaquil). Dagen etter ble en annen mistenkt drept i El Inca-fengselet. På samme tid avslørte politibetjentene José Luis Erazo og Rodney Rangel, som hadde etterforsket saken mot Lassos svigerbror og den albanske mafiaen, at de hadde mottatt drapstrusler før de ble avskjediget av sine overordnede. Rangel, som har søkt tilflukt i utlandet, forteller at han også hadde advart om truslene mot Villavicencio, som hadde hatt tilgang til saken og derfor satt på eksplosiv informasjon.
8. oktober, en uke før andre valg-omgang, kunngjorde påtalemyndigheten en overraskende utvikling i saken: Et «beskyttet vitne» hadde avslørt summen gjerningsmennene skal ha blitt tilbudt for å ta livet av Villavicencio, samt navnene til de som hadde rekruttert dem. Vi hadde ikke fått vite mer hvis ikke Villavicencio-erstatteren Zurita, som tilsynelatende satt på informasjon ingen andre hadde, umiddelbart «avslørte» at summen var 200 000 dollar før han (i omtrentlige ordelag) uttalte: «Vitnesbyrdet fra det eneste vitnet de ikke drepte, sa under ed at de som sto bak mordet på Fernando Villavicencio, var Correa-regjeringen.» «Señor, det er seks år siden vi satt i regjering», raste González, men «informasjonen» ble gjentatt om og om igjen på nettet og i mediene.
15. oktober stemte urbefolkningen og de «grønne» i Andesfjellene massivt for nyliberale Noboa. Kysten, som er hardest rammet av volden, stemte på González og RC. For høyresiden er alt godt som ender godt, enn så lenge. Men drapet på Villavicencio var mer enn et personlig oppgjør. Det var også en politisk beskjed fra narkotikanettverkene til samfunnet: «Vi er her!»
Oversatt av redaksjonen
Maurice Lemoine er journalist og forfatter.
- 1Over 420 tonn narkotika ble beslaglagt i Ecuador i 2021 og 2022.
- 2«Cuánto dinero se lava en el sistema financiero ecuatoriano», CELAG, 14. januar, 2023, www.celag.org.
- 3Extra, Guayaquil, 2. juli 2023.
- 417,98 drap per 100 000 innbyggere i 2008; 17,81 i 2009; 17,51 i 2010; 15,38 i 2011; 12,41 i 2012; 10,97 i 2013; 8,21 i 2014; 6,48 i 2015; 5,83 i 2016; 5,81 i 2017 (slutten av Correas andre periode). Kilde: Expansión / Datosmacro.com.
- 527. november 2019 publiserte The Guardian en artikkel der det ble påstått at Trumps valgkampleder Paul Manafort hadde møtt Julian Assange tre ganger på Ecuadors ambassade i London. En av artikkelforfatterne var Villavicencio. Navnet til sistnevnte forsvant raskt fra artikkelen på nett, og artikkelen ble innen få timer etter publiseringen oppdatert med en rekke distanserende formuleringer som «ifølge kilder» og «angivelig».
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
