På dypt vann

Få hendelser kan sies å ha hatt større, om enn indirekte, innvirkning på den norske nasjonalidentiteten enn funnet av det gigantiske Ekofisk-feltet i Nordsjøen i 1969. «Oljeeventyret», og inntektene derfra, har utvilsomt formet selvforståelsen som en oljenasjon, men historien om mannaen fra havets bunn har fått en stadig større bismak med den økende erkjennelsen av at å fortsette å pumpe opp olje og gass fra dypet er uforenlig med et levelig klima for kommende generasjoner.

Men forsøkene på å finne et nytt og fortrinnsvis grønt industrieventyr, som kan sørge for en smertefri omstilling og utvikle, ikke avvikle, olje- og gassindustrien, har så langt ikke vært spesielt vellykket. Drømmen om å gjøre Norge til et ledende land innen batteriproduksjon er i ferd med å renne ut i sanden, nylig illustrert med oppstartsselskapet Freyrs skrinlegging av planene om en gigantfabrikk i Mo i Rana, etter at regjeringen tidligere i år avslo selskapets forespørsel om over ni milliarder kroner i offentlig støtte. Samtidig har havvind vist seg å bli et for stort subsidiesluk til å fortjene merkelappen «eventyr». Men det finnes et annet «industrieventyr» som ikke har fått like mye oppmerksomhet: mineralutvinning på havbunnen.

Hjemsted for unike arter

I 2011 igangsatte Olje- og energidepartementet et prosjekt for å kartlegge mineralressursene på havbunnen i et 592 500 km² stort område i Norskehavet og Grønlandshavet, det vil si rundt en fjerdedel av Norges gigantiske kontinentalsokkel (2 279 965 km²). I «Ressursvurdering for havbunnsmineraler», som Oljedirektoratet publiserte i januar 2023, anslås det at dette området kan inneholde enorme mengder kobber (38 millioner tonn), sink (45 millioner tonn) og kobolt (4 millioner tonn), i tillegg til betydelige forekomster av mange sjeldne jordarter som brukes i batterier, strømnett, mobiltelefoner og utallige andre elektriske apparater.

Disse mineralene er funnet i to typer forekomster på norsk sokkel: polymetalliske sulfider (hydrotermiske «skorsteiner» formet på vulkansk aktive steder fra 3000 til 6000 meter under havoverflaten) og manganskorper, som dannes når mangan og andre metaller synker ned til havbunnen i avsidesliggende områder med lite sedimenter. Dannelsen av disse skorpene tar lang tid, opptil en million år for en tykkelse på en centimeter. Fordelen med disse skorpene, sett fra et utvinningsperspektiv, er at de kan befinne seg på så «grunt» vann som 1500–2000 meter under havoverflaten.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Bestill nå

Fornyes til 199,- per kvartal

Både sulfider og manganskorper huser særegne arter. I det bekmørke dypet rundt sulfidene lever en sjelden gruppe bakterier av den kjemiske energien fra skorpen og danner grunnlaget for en unik fauna. På manganskorpene vokser det dyphavssvamper som er hjem for en rekke organismer.

Krass avvisning

Ressursvurderingen lister opp de potensielle rikdommene på havbunnen, men anslår ikke hvor mye av mineralene som kan utvinnes, fordi «det så langt er for lite kunnskap om utvinningsteknologi og utbyggingsløsninger» på disse dypene. Mulige miljøhindringer blir ikke nevnt.

Etter å ha vedtatt en lov om «mineralvirksomhet på kontinentalsokkelen» i 2019 bestilte den blå-blå regjeringen en foreløpig konsekvensutredning. I høringen etter utredningen, som ble publisert i oktober 2022, var nesten alle faginstanser negative. Miljødirektoratet gikk så langt som til å diskvalifisere konsekvensutredningen, fordi de mente at den ikke leverte det den var satt til å gjøre. Siden konsekvensutredningen erkjenner at det mangler kunnskap ikke bare om livet i dyphavet, men også om gruveteknikkene som kan brukes, påpeker direktoratet at det ikke finnes noe grunnlag for å utrede konsekvensene. Lignende svar er også gitt av Norges geologiske undersøkelse, Havforskningsinstituttet og Norsk Polarinstitutt.

Til tross for disse motforestillingene fra faginstanser, la Ap/Sp-regjeringen i juni fram en stortingsmelding med forslag om å åpne litt over halvparten av det vurderte området for gruvedrift. I stedet for å vente på mer kunnskap, slik forskere og faginstanser krever, er argumentet i stortingsmeldingen at en åpning for utvinning vil gi den nødvendige kunnskapen. Med andre ord, i stedet for først å kartlegge de potensielle miljøkostnadene, ønsker regjeringen å åpne for utvinning for å finne ut om en slik åpning er trygt for miljøet.

Geopolitikk og etterspørsel

Den mulige innvirkningen på dyphavsmiljøet omfatter ikke bare de direkte konsekvensene av å flerre opp havbunnen for å utvinne mineraler, men også de ukjente virkningene av de undersjøiske støvskyene som vil dannes som følge av gruvedriften, for ikke å snakke om det giftige avfallet som vanligvis genereres ved gruvedrift. Men det er, som det har blitt påpekt fra vitenskapelig hold, ingen som vet hvor store skadene kan bli, og om de vil være irreversible.

Det har fått mange til å kreve en varig eller midlertidig stans i åpningsprosessen til vi vet mer. 14. november overleverte WWF, Naturvernforbundet og åtte andre miljøorganisasjoner et opprop med over 16 201 underskrifter til regjeringen med krav om full stans av prosessen.¹ 119 parlamentarikere fra EU-parlamentet og europeiske nasjonalforsamlinger har også signert et åpent brev der de ber norske stortingspolitikere om å stemme mot en åpning for mineralutvinning på havbunnen.² Internasjonalt har 800 havforskere fra 44 land signert et opprop for moratorium mot utvinning,³ mens flere store selskaper som Google, BMW og Samsung har samlet seg i en koalisjon mot dyphavsgruvedrift.⁴

Norge er på ingen måte det eneste landet som utforsker mulighetene for gruvedrift på dypt vann. Den norske åpningsprosessen må ses i lys av de geopolitiske spenningene rundt sjeldne jordartsmetaller, som Kina produserer 70 prosent av, og som det vil være en stadig økende etterspørsel etter i overskuelig framtid.⁵ Selv om forekomstene på land er tilstrekkelige, ønsker mange land å sikre seg en strategisk uavhengighet. Derfor har Russland begynt å kartlegge havbunnsmineraler i Barentshavet, og Sør-Korea og Japan har annonsert at de ønsker å starte gruvedrift etter sjeldne jordartsmetaller i dyphavet. Japan leder an i utviklingen av gruveteknologi med mål om å gå i gang med utvinning i 2024 – og allerede nå viser prøveutvinningen en betydelig miljøpåvirkning.⁶

Også i internasjonalt farvann pågår det en åpningsprosess for utvinning på havbunnen i det såkalte Området, det vil si havområdene som ligger utenfor statenes økonomiske soner og kontinentalsokler. Mens Den internasjonale havbunnsmyndigheten (ISA) arbeider med å lage et regelverk for utvinning, som er nedfelt i Havrettskonvensjonen, har flere land gått inn for et moratorium. Men disse, i all hovedsak vestlige, landene er i mindretall, ettersom Havrettskonvensjonen sier at inntektene fra en slik utvinning først og fremst skal gå til utviklingslandene.

Etter flere uker med forhandlinger annnonserte regjeringen 5. desember en avtale med Høyre og FrP, som sikrer flertall for åpningsforslaget når det formelt skal vedtas i Stortinget. ⁷ Dermed vil Norge i januar ta et stort steg mot å bli det første landet i verden som starter gruvedrift på havbunnen – og dermed sette nasjonalidentiteten i nok en spagat mellom miljø og industri.

© norske LMD

1
«Krever full stans av åpningsprosessen», WWF, 14. november 2023.
2
«No deep-sea mining in Norway! 119 Parliamentarians from all around Europe write to the Norwegian Parliament», nettsiden til EU-parlamentariker Marie Toussaint, 9. november 2023.
3
Se www.stopdeepseabedmining.org.
4
«Marine Expert Statement Calling for a Pause to Deep-Sea Mining».
5
«Can Europe go green without China’s rare earths?», Financial Times, 20. september 2023.
6
«Deep-sea mining causes huge decreases in sealife across wide region, says study», The Guardian, 14. juli 2023.
7
Nettversjonen av denne artikkelen er oppdatert etter den trykte versjonen.