Erfarne filmvenner vil neppe overraskes av at Aki Kaurismäkis siste film er en rørende enkel kjærlighetshistorie. Ansa (Alma Pöysti) jobber på supermarked før hun en dag blir oppsagt etter å ha forsynt seg av matvarer som uansett skulle kastes. Holappa (Jussi Vatanen) jobber på en byggeplass inntil han blir oppsagt etter å ha drukket på jobb. De møtes på karaokebar. Blyge blikk utveksles, nølende kontakt oppnås. De treffes, de ryker uklar, de forsones etter en stund over telefon, men så kommer en trikk i veien, og resten vil jeg ikke si bort.
Ikke fordi det er noe stort mysterium på gang, snarere tvert imot. Saken er vel heller den at handlingen i resymé er triviell, og at resultatet likevel og nok en gang er en film som etterlater inntrykket av en regissør som kunne lage film av en gråstein. Og hvorfor ikke? En av Kaurismäkis mer synlige inspirasjonskilder, Robert Bresson, gjorde som kjent en helaftens film om et esel, Min venn Balthazar (1966). Og er det noen regissør som kunne gjentatt den bedriften, så måtte det være denne suverene enmannstradisjon fra Finland.
(…)
Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
