Det er vanskelig å bli klok på Emanuel Swedenborg (1688–1772). Hvor skal man plassere denne mangefasetterte skikkelsen i den vestlige åndshistorien? Resepsjonen og fortolkningen av verkene hans spriker i alle retninger. Ikke bare skulle han bli vesentlig for framragende forfattere som Honoré de Balzac, Ralph Waldo Emerson og August Strindberg, han ble også omfavnet av sentrale skikkelser i homeopatiens tidlige historie. Selv om han studerte matematikk, fysikk og mekanikk, skrev vitenskapelige verk om metallurgi, lærte seg urmakerfaget og å slipe linser, fulgte Isaac Newtons forelesninger i London, samt hadde Descartes og Leibniz som sine viktigste filosofiske ledestjerner, har Swedenborg av ettertiden ofte blitt plassert i tradisjonen for mer eller mindre kristen mystisisme.
«Man går inte ostraffad från naturvetenskap till andelära, från förnuftstro till mysticism, från matematik till änglasång», heter det i Paola Russos bok «Och damm blir till glänsande guld»: Emanuel Swedenborgs sista tretton dagar på jorden, som utkom i fjor. Russo har skrevet en historisk roman som mest av alt er en rekke oppdiktede indre monologer. At man ikke går ustraffet fra naturvitenskap til åndelære, er det med andre ord romanfiguren Swedenborg selv som tenker. (…)
Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
