Den sterkestes folkerett

I dag forbinder de fleste begrepet folkerett med relasjonene mellom suverene stater. I Vesten er den vanlige oppfatningen at disse relasjonene utviklet seg til å bli mer eller mindre formalisert med Freden i Westfalen i 1648, det vil si de to traktatene som gjorde slutt på trettiårskrigen. Men opprinnelsen til denne tenkningen rundt det juridiske forholdet mellom land finner vi på 1530-tallet i skriftene til den spanske teologen Francisco de Vitoria. Snarere enn forholdene mellom statene i Europa, hvor Spania var den desidert mektigste på den tiden, var Vitoria interessert i forholdet mellom europeerne (først og fremst spanjolene) og folkene i det nyoppdagede Amerika.

Med utgangspunkt i romerrettens ius gentium, «folkenes rett», spurte Vitoria med hvilken rett Spania nylig hadde fått eierskap over store deler av den vestlige halvkule. Var det fordi de erobrede områdene var ubebodde? Fordi paven hadde gitt dem til Spania, eller fordi det var en kristen plikt å omvende hedningene, med makt om nødvendig? Han avviste alle disse begrunnelsene for erobringen av «den nye verden». I stedet presenterte han en egen: Da spanjolene kom til områdene deres, hadde de innfødte brutt den universelle ius communicandi, «retten til kommunikasjon», det vil si friheten til å reise, drive handel og forkynne kristendommen overalt. Hvis «indianerne», som conquistadorene kalte dem, hindret utøvelsen av disse frihetene, hadde spanjolene rett til å forsvare seg med våpenmakt, bygge festninger og konfiskere land. Og hvis de innfødte ikke ga etter, måtte de behandles som forræderske fiender, og utsettes for plyndring og slaveri. Dermed var de spanske erobringene fullt og helt legitime.
(…)