Et besøk hos Assange

Klokka 14.30 onsdag 13. desember kommer Julian Assange inn i besøkssalen i høysikkerhetsfengselet Belmarsh sørøst for London. Med sine 188 centimeter, hvite lokker og trimmede skjegg er han lett å få øye på blant de 23 innsatte som kommer på rekke inn i rommet. Han myser og ser etter et kjent ansikt blant konene, søstrene, sønnene og fedrene til de andre fangene. Jeg venter, slik jeg har fått beskjed om, på D-3, ett av de førti små kafébordene med tre polstrede stoler – to blå og én rød – som er skrudd fast i gulvet på det som ser ut som en basketballbane. Vi får øye på hverandre, går mot og omfavner hverandre. Det er første gang jeg har sett ham på seks år. Jeg utbryter: «Du er blek.» Med et lurt smil jeg husker fra tidligere møter, svarer han: «De kaller det fengselsblek.»

Med unntak av det minuttet det tok politiet å slepe ham inn i politivogna, har han knapt vært utendørs siden han søkte tilflukt i Ecuadors trange ambassade i London i juni 2012. Men på ambassaden skimtet han i det minste himmelen fra den franske balkongen. Nå har han ikke sett sola siden han ble sperret inne i Belmarsh 11. april 2019. Her sitter han innelåst på en celle 23 timer i døgnet. Den ene timen med «lufting» utenfor cella må han tilbringe innendørs under konstant vakthold.

Hvorfor?

Jeg hadde ankommet med tog og buss halvannen time tidligere for registrering og sikkerhetskontroll. Prosessen begynte i et enetasjes besøkssenter atskilt fra fengselet, en dyster sal som lignet 1950-tallskantinene på Edward Hoppers malerier: billige bord, slitne stoler, dunkel belysning og rekker av oppbevaringsskap med glassfronter. En hyggelig kvinne som måtte være minst like gammel som meg på 72, fortalte meg at jeg var tidlig ute, og foreslo at jeg tok meg en kaffe. Jeg bestilte kaffen fra en mann i et enkelt kjøkken, som helte kokende vann i et krus med pulverkaffe.

Tjue minutter senere ble døra til et tilstøtende kontor åpnet for besøkende, som stilte seg i kø for å få adgangskort. Da det ble min tur, sa jeg navnet mitt til en av de tre uniformerte kvinnene bak en opphøyet skranke. Hun sjekket datamaskinen sin og spurte: «Er du her for Assange?» Hun var høflig, nesten vennlig, mens hun tok fingeravtrykk av pekefingrene mine og ba meg se på et kamera over skranken for å bli tatt bilde av.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Bestill nå

Fornyes til 199,- per kvartal

Jeg viste fram de tre innbundne bøkene jeg ville gi til Assange: min egen Soldiers Don’t Go Mad, Sebastian Faulks’ nye roman The Seventh Son og Pegasus: The Story of the World’s Most Dangerous Spyware av Laurent Richard og Sandrine Rigaud. Hun ba meg gi dem til kvinnen som satt til høyre for henne. Kvinnen gransket boken min, som forteller historien om et mentalsykehus for offiserer med granatsjokk under første verdenskrig. Hun så på tittelsiden, som jeg hadde signert til Assange, og sa at jeg ikke fikk lov å gi den til ham. Jeg stilte spørsmålet du ikke bør stille i et fengsel: «Hvorfor?» Hun svarte at det ikke er lov å skrive noe i en bok til de innsatte. Jeg sa at det var min signatur i en bok jeg selv hadde skrevet, ikke en hemmelig kode. Det spilte ingen rolle. Slik var reglene. Hun ba meg vente i kantina mens hun sjekket om det var mulig å tillate de to andre bøkene.

Brød og vann

Jeg drakk den lunkne pulverkaffen og leste i noen aviser. Det kom flere besøkende, for det meste kvinner, som stilte seg i køen. Noen av dem hadde med seg småbarn eller babyer. Jeg ble snart kalt tilbake til skranken, hvor kvinnen fortalte meg at Assange ikke fikk motta noen bøker. Hvorfor? Han måtte fjerne bøker fra cella før han kunne få nye. «Hvorfor?», spurte jeg enda en gang. «Brannfare», svarte hun med det største alvor. «Manuskripter brenner ikke», sies det i Mikhail Bulgakovs Mesteren og Margarita, men jeg turte ikke si det her.

Kvinnen ga meg en passerseddel hvor det sto «His Majesty’s Prison Belmarsh – Social Visitor 2199». Etter å ha lagt bøkene og alt annet jeg hadde, i et skap, men beholdt de tillatte 25 pundene i kontanter til å kjøpe snacks, bega jeg meg sammen med de andre besøkende til selve fengselet. Der fulgte nye runder med kontroller, visitasjoner, verifisering av fingeravtrykk, skanning og en vakker golden retriever som snuste etter narkotika. Til slutt fikk vi gå inn i besøkssalen.

Julian setter seg ned på en av de blå stolene og jeg på den røde. Over oss henger det glasskuler med skjulte kameraer. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal starte samtalen, og spør om han vil ha noe fra den lille kiosken. Han ber om to kopper varm sjokolade, en sandwich med ost og sylteagurk, og en Snickers. Jeg inviterer ham til å bli med meg og velge selv. Jeg får ikke lov, sier han. Jeg stiller meg alene i kø foran kiosken, som drives av frivillige fra Bexley & Dartford Samaritans. Det er tomt for sandwicher, sier mannen bak kassa. Det er bare søppelmat i kiosken: potetgull, sjokolade, cola, søte muffins.

Jeg går tilbake til Julian, som har byttet stol. De blå stolene er for besøkende, en vakt har derfor bedt ham sette seg på riktig plass. Jeg setter brettet med varm sjokolade, Snickers og noen muffinser på bordet og spør hvorfor det bare er usunn mat her. Han smiler og sier at jeg skulle sett hva de spiser på innsiden, med et budsjett på to pund per innsatt per dag. Grøt til frokost, tynn suppe til lunsj og mer eller mindre det samme til middag.

Radiotrøbbel

Før han kom hit, trodde Julian at i fengsel spiste alle fangene sammen på langbord, som på film. I Belmarsh skyver fangevokterne maten inn i cellene, hvor fangene spiser alene. Det gjør det vanskelig å få venner. Bortsett fra en gammel mann som har sittet her i sju år, er Julian den som har sittet her lengst med sine fire og et halvt år. Han forteller at det hender at innsatte tar livet sitt; det skjedde natta før.

Jeg ber om unnskyldning for at jeg ikke har tatt med noen bøker, og forklarer at jeg ble fortalt at han hadde overskredet grensen. Han smiler igjen. De første månedene fikk han beholde et knapt dusin bøker. Senere utvidet de grensen til 15. Han presset på for å få flere. Hvor mange har han nå? «232.» Det er min tur til å smile.

Jeg spør om han fortsatt har radioen han slet med å få det første året. Det har han, men den fungerer ikke på grunn av en defekt plugg. Hver fange får lov til å ha en radio kjøpt i fengselsbutikken, men fengselsledelsen hevdet at det ikke fantes noen radioer tilgjengelig for ham. Da jeg hørte om det, sendte jeg ham en radio. Den kom i retur. Da sendte jeg ham en bok om hvordan man lager en radio. Den kom også i retur.

Noen måneder senere kontaktet jeg et relativt kjent tidligere Hizbollah-gissel fra Storbritannia for hjelp. Etter at han slapp fri, sa han at han beholdt forstanden under fangenskapet ved å lytte til BBC World på en radio han hadde fått av en av fangevokterne. Jeg ba ham skrive til fengselsdirektøren, forteller jeg til Julian. Det ville ikke tatt seg bra ut hvis mediene avslørte at Belmarsh nektet å gi Assange noe Hizbollah ga til sine gisler. Julian fikk dermed en radio. Jeg spør om han vil at jeg skal forsøke å overtale ledelsen til å reparere eller bytte ut den ødelagte pluggen. Nei, svarer han, det vil bare skape unødvendige problemer for ham.

Ensom venting

Hvordan holder han, nyhetsjunkien, seg oppdatert på hva som skjer i verden? Fengselet lar ham lese utskrifter av nyhetssaker, og venner skriver til ham. Når jeg sier at med invasjonene i Ukraina og Gaza har WikiLeaks en viktig rolle å spille for varslere, beklager han at organisasjonen ikke lenger er i stand til å avsløre krigsforbrytelser og korrupsjon slik som tidligere. Fengslingen, de amerikanske myndighetenes overvåking og restriksjonene på finansieringen av WikiLeaks skremmer bort potensielle varslere. Han frykter at de andre mediene ikke vil fylle tomrommet.

I motsetning til mange andre fengsler har Belmarsh ingen utdanningstilbud eller fellesaktiviteter som musikk, sport eller utgivelse av fengselstidsskrift. Selv om de rundt sju hundre innsatte er varetektsfengslede som venter på rettssak eller anke, er straff det styrende prinsippet her. Det er fordi de innsatte her er i kategori A, det vil si fanger som er siktet for terrorisme, drap eller voldtekter, og som anses som «den største trusselen mot offentligheten, politiet eller den nasjonale sikkerheten».

Vi snakker om julen som nærmer seg. I Belmarsh er høytiden som alle andre dager: ingen kalkun, julesanger eller gaver. Fengselet er stengt for besøkende 1. og 2. juledag, og ledelsen har informert kona Stella om at hun og deres to små sønner, Gabriel og Max, ikke får se Julian på julaften. Han kan delta i den katolske messen til den polske kapellanen, som han har blitt venn med.

Besøkstiden er over. Vi reiser oss og gir hverandre en klem, men jeg klarer ikke å ta farvel. Vi omfavner hverandre igjen, uten å si et ord.

Mens de besøkende går mot utgangen, blir fangene sittende. Jeg kan gå ut, men Julian må tilbake til cella. Bortsett fra de sporadiske besøksdagene er alle dagene hans like: det trange rommet, ensom-heten, bøkene, minnene – og håpet om at anken mot utlevering til USA og livsvarig fengsel der vil føre fram.