Traktoropprør

I sin to timer lange TV-tale 16. januar viet Frankrikes president Emmanuel Macron bare fem sekunder til bøndenes situasjon i landet. Ingen kan beskylde ham for å være forutseende: To dager senere brøt en av de største bondeprotestene på flere tiår ut. Over hele Frankrike blokkerte traktorer motorveier, bønder dumpet gjødsel foran supermarkeder, dekk ble brent foran rådhus og offentlige kontorer.

I ukene før hadde det i realiteten vært mange forvarsler om at bøndenes sinne ville eksplodere. Lignende protester hadde funnet sted i Tyskland, Polen, Romania, Nederland, Spania og Belgia. Og i Frankrike hadde bøndene siden november snudd om på veiskiltene utenfor landsbyene sine, som et symbol på et yrke hvor alt går feil vei. I en alarmerende pressemelding 10. januar beskrev seks europeiske bondeforeninger en «uholdbar» situasjon som «truer bøndenes eksistens i EU».

I lang tid har bøndene i Europa balansert på en knivsegg. De har blitt stadig mer forgjeldet og presset av supermarkeder og matvaregiganter, mens tørke og oversvømmelser forekommer stadig hyppigere. Samtidig tvinges de til å konkurrere med billige matvarer fra utlandet, mens subsidieordningene favoriserer de største gårdene. Med krigen i Ukraina har situasjonen blitt enda dystrere. Etter at Brussel fjernet tollavgifter og opprettet «solidaritetskorridorer», har ukrainske landbruksprodukter strømmet inn i Øst-Europa. Det har ført til et prisfall som nå påvirker hele kontinentet og inntektene til bøndene, som allerede sliter med økende utgifter (strøm, drivstoff, utstyr, såkorn). Med fallende inntekter og økende produksjonskostnader i en allerede sårbar sektor skulle det ikke mange gnistene til før det tok fyr.

I Tyskland var det avskaffelsen av rabatten på dieselavgiften, i Belgia og Nederland planene om å begrense størrelsen på buskapene, i Frankrike en økning i miljøavgiften. Kommentatorene fokuserer på dråpen som fikk begeret til å renne over, og framstiller sinnet som en protest «mot miljøstandarder», som om bøndene per definisjon er likegyldige til klimakrisen. Men det bønder over hele Europa demonstrerer mot, er nettopp det absurde i et system som tvinger dem til å bidra til sin egen ødeleggelse. Et system som fremmer sprøytemidler (i mangel av tilgjengelige alternativer) som bøndene er de fremste ofrene for, skaper et produktivitetspress som tvinger dem til å erstatte seg selv med roboter, og forringer miljøet som virksomheten deres er avhengig av.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Bestill nå

Fornyes til 199,- per kvartal

Andelen bønder i den yrkesbefolkningen i Frankrike har falt fra 35 prosent i 1946 til under to prosent i dag. For tiden pendler framtiden til bøndene mellom tre horisonter. De kan forsvinne, som følge av arbeidsdelingen i EU og de store kornlandenes inntreden i unionen. De kan overleve, hvis de følger byråkratenes og investeringsfondenes ønske om en nådeløs industrialisering – med ødeleggelser av miljø, helse og samfunn, som allerede har ført til opprør flere steder. Eller de kan kjempe for å innføre et «mindre» jordbruk med bærekraft, miljø og samfunn i sentrum, et jordbruk som produserer mat og samtidig sikrer selvstendighet for bøndene. Hvilken politisk kraft kan muliggjøre et slikt jordbruk? Mange bønder ønsker det, forbrukerne vil ha det, og all langsiktig fornuft krever det.