Et manifest mot hverdagsfascismen

Nyeste nummer av tidsskriftet Agora er et temanummer om ett eneste verk, nemlig det filosofen Gilles Deleuze og psykoanalytikeren Félix Guattari ga ut i 1972, og som kom på norsk i 2002: Anti-Ødipus. På forsiden av nummeret ser vi bokomslaget ikke til den norske eller franske utgaven, men til den amerikanske. Den skilte seg i sin tid fra den franske utgaven ved at den hadde et kort forord, skrevet av Michel Foucault, som er tatt med i den norske oversettelsen. I dette forordet hevder Foucault blant annet at Anti-Ødipus har et klart fiendebilde og en tydelig motstander, nemlig fascismen. Og da ikke bare den historiske fascismen, den vi forbinder med Hitler og Mussolini, men hverdagsfascismen – den fascismen som får oss til å «begjære den samme ting som hersker over oss og utbytter oss».

Et sentralt spørsmål å stille seg i møte med dette verket er ifølge Foucault: «Hvordan befri vår tale og våre handlinger, våre hjerter og våre nytelser for fascisme?» Han gir flere svar, blant andre at vi må unngå å forelske oss i makt, og ikke forutsette at man er nødt til å være trist for å være politisk, selv om det man bekjemper er avskyelig. Ikke minst må vi unngå å kreve at individet skal få innfridd «rettigheter» på politisk nivå. For «individet», slik det har blitt definert i tradisjonell vestlig tenkning, er i seg selv noe som har blitt produsert, og da nettopp av politisk makt. Vårt indre avhenger av alt utenfor oss. Et sykt samfunn gjør oss syke på sinnet. Psyken er et politisk minefelt.
(…)