Det er litt synd å si det, men barn er ofte blant filmens simpleste virkemidler, fra samme hylle som skrekkfilmer og pornografi, som voldsscener, bedrøvelige avskjeder og annet som gir fysisk reaksjon. Tenk bare over de utallige dramatiske situasjoner barn er plassert i opp gjennom filmhistorien, av heller åpenbare grunner. Et barn er uerfarent og dermed forsvarsløst og vekker vårt behov for at noen tar seg av det. Det er jo så mye som står på spill, da barn har alt å tape i den forstand at de har livet, som det sies, foran seg. Barn skal skjerpe vår oppmerksomhet på hvor utsatt man er i verden. De er sårbare for ekle jevnaldrende, for lumske voksne, for katastrofer og ulykker, sykdom og ville dyr. De vekker kort sagt visse instinkter.
Hollywood har smidd det jernet til det kjedsommelige i skrekk- og katastrofefilmer der en unge har gått dit den ikke bør, klynker sitt hjelpeløse «mommy!?» og gjør utfordringen til et dobbelt strev for filmens helt, og et ork for flere av oss i salen. I og for seg er det hyggelig at filmprodusenter tilkjenner oss medlidenhet og omsorgsevne, men det merkes litt for godt hva vi forventes å føle. Det gråtende sigøynerbarn konvertert til dramaturgi. (…)
Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
