«Gud finnes ikke, men han har gitt oss dette landet»

Regjeringskoalisjonen mellom sekulære og religiøse ultranasjonalister er en ny konstellasjon i Israel, men det er på ingen måte de messianske forestillingene. Helt siden sin spede begynnelse har sionismen hentet motiver fra religionen for å gi prosjektet større legitimitet. Sionismen har fra starten av brukt termer som «det forjettede land» og spilt på to tusen år gamle håp om å gjenforene de fordrevne jødene. Dette til tross for at de fleste av sionistpionerene var ateister, som foraktet de «bakstreverske» og «passive» religiøse jødene. De ville erstatte de religiøse med rasjonelle, bestemte og hardtarbeidende jøder som kunne gjenskape den jødiske nasjonen i Israels land. Både de liberale og de ultraortodokse religiøse jødene så sionismens framvekst som et svik mot tradisjonen. De fordømte sionistenes instrumentelle bruk av jødedommen som en nasjonalreligion.

Den jødiske historikeren Amnon Raz-Krakotzkin kaller denne bruken av jødedommen for en sekulær messianisme. Både messianismen og nasjonalismen vokser i dagens Israel, nettopp fordi disse, ifølge ham, «utgjør kjernen i den sekulære sionistiske myten». «Bosetterne har ikke funnet opp noe som helst», påpeker han. «Standpunktet deres er ikke forskjellig fra de sekulære sionistenes, de trekker bare de logiske konsekvensene av det.» (…)