Brannfakler og eggeskall

Aner vi et overgrep i kulissene i Charlotte Wells’ Aftersun? Nei, det er faren som er syk, noe som legges ut i kryptiske glimt og hint. Enn i Monster, blir gutten virkelig mishandlet av læreren? Neppe, men det ser leit ut en stund, mens Hirokazu Kore-eda danderer sine forbidden colours-tråder, det homofile motivet. Heller ikke de forskjellige brennaktuelle subkulturene som passeres i The Sweet East får passet direkte påskrevet – tross fornemmelsen av at de kan flamme opp når som helst. Men nei, Sean Price Williams avstår fristelsen til å mate oss med synspunkter, prisverdig nok. Også Saltburn, Emerald Fennells fortelling om en gjøkunge i aristokratenes reir, etterlater publikum med utilfredsstilte behov – tross filmens pubertale tilløp til sensasjonsmakeri. Flere eksempler føyer seg til tendensen: Etter Justine Triets Fritt fall sitter publikum fremdeles i tvil om skyldspørsmålet – tross dommen retten feller til sist. Også Sofia Coppolas Priscilla (om Elvis Presleys utkårede) beskyldes for å forsømme sin(e) hovedperson(er) mens den synker inn i «Graceland vibes» i stedet. Om disse fellestrekk skyldes en felles faktor, kan saktens diskuteres. Og diskutert blir de.

En tese med litt spredning for tiden går ut på at woke-regimet har blitt så dominerende at regissører tripper forsiktig rundt tema som antas å forstyrre noen. Maren Thom og Alex Dale i Spiked online ser vibbene som utslag av at regissørene hverken vil framstå som woke eller anti-woke, og har trolig et poeng. Som særlig den kinoaktuelle Civil War er pinlig klar over, risikerer den å halvere sitt publikum med selv det minste lille sympatipoeng for mye i feil retning. Så man kan ha sine grunner til å begrense seg til diffuse signaler, vibes. «Vibber», av «vibrasjoner», var i sin tid innslag i motkulturell sjargong med andre uttrykk som «utstråling», god eller dårlig «energi», men har i vår tid blitt assimilert av hovedstrømmen, til og med av finansjournalistikken: vibeflation (opplevd, ikke reell inflasjon). (…)