En uendelig labyrint

I 1967 publiserte matematikeren Benoit Mandelbrot, kjent for begrepet «fraktal», en artikkel i tidsskriftet Science med tittelen «How Long Is the Coast of Britain?». Av alle verdens lengre kystlinjer er det visstnok den vestre britiske kysten som har størst andel innbuktninger. Mandelbrots poeng var likevel mer prinsipielt, nemlig at bedømmelsen av lengden på enhver kystlinje avhenger av hvilken målestokk vi legger til grunn. Tar vi utgangspunkt i et kart med liten målestokk, for eksempel et alminnelig kart over de britiske øyer, vil avstanden mellom to punkter på kystlinjen framstå som relativt kortere enn hvis vi bruker et kart med større målestokk, der flere buede linjer kommer til syne. Går vi ned til havet og måler kyststripen selv, stein for stein, vil den målte avstanden kunne bli tilnærmet uendelig. I denne forstand gir det ingen mening å påstå at det finnes ett riktig svar på hvor lang den britiske kystlinjen er.

I Nathalie Sarrautes (1900–1999) roman Portrett av en ukjent, opprinnelig utgitt på fransk i 1948, er det som om jeg-fortelleren vil tenke uavhengig av eksisterende kart og forholde seg til terrenget tomme for tomme – og da særlig det menneskelige, psykososiale terrenget. Verket innledes med tre avsnitt stående for seg, en slags peritekst til selve romanen, en kommentar til det som skal komme. Her heter det at fortelleren forsøker å fange «hemmelige, skjulte, knapt bevisste sinnsbevegelser i personene som fascinerer ham», og at han for å isolere de «ørsmå dramaer» som finnes «gjemt bak personenes attityder og ord», benytter «stadig mer forstørrende instrumenter». (…)