Da Ursula von der Leyen ble valgt til EU-kommisjonens president med et knapt flertall i juli 2019, antok alle at den sentrumsorienterte tyske kristeligdemokraten ville holde seg til de oppgavene som tradisjonelt har vært forbundet med embetet: å gi ansikt til et for mange livsfjernt EU-byråkrati og få gjennomført noen beskjedne saker i spennet mellom de konservative i Det europeiske folkepartiet (EPP) og sosialdemokratene, som kontrollerer EU-parlamentet sammen med de liberale. Men så kom koronapandemien og invasjonen av Ukraina.
Etter disse rystelsene har von der Leyen klart å utnytte de institusjonelle smutthullene i det politiske Europa og innført ikke bare en ny forsvarspolitikk, men også ny politikk for miljø og innvandring uten å møte for mye motstand fra de ivrigste tilhengerne av et føderalt Europa eller forarge de progressive eller de konservative kreftene i EU. Men det har krevd en god del manøvrering: Etter den økonomiske stimuleringsplanen i mai 2020 så det ut til at hun var i ferd med å ta EU i en mer miljøvennlig retning med Green Deal, men senere snudde hun etter et opprør fra sin egen politiske strømning og bøndene i EU.
(…)
Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
