At en film er spennende kan bety så mangt. Den enes sanseorgie er den andres gapende observasjon av tørkende maling. Sistnevnte er det ikke synd på, da underholdningstilbudet er rikt på spenning konvensjonelt sett, det språkmektige fagfolk kaller suspense: åpenlyst utpinte sekvenser, parallellkjør, hjerte- og tennerskjærende venting på trusselen som skal overvinnes. Fine greier, alt sammen, men det ville vært en temmelig snever film som ikke vekker engasjement uten å leke thriller hele tiden. Hvis man da heller fjerner dette eksplisitt nervesitrende aspektet fra begrepet spenning og tar det litt ned, til det basale med filmfortelling, så lander vi på noe så enkelt som å skape en forventning. Den kan være aldri så vag, så lenge håpet vekkes om at mer er i vente.
Godeste Paul Schrader dukker alltid opp når tankene kverner om denne tematikken, slik han i sin tid berømmet John Boormans åpningssekvenser av Picnic med døden (1972), nemlig tilfredsstillelsen i det å merke at regissøren har kontroll, å vite at man blir taken for a ride. Det behøver ikke nødvendigvis være noen karusell det er snakk om. Det holder at man stusser, spør seg hva det er som skjer i bildet, eller at man simpelthen ikke får sett seg mett på det.
(…)
Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
