Bonderealismen som misantropisk kitsch

At visse mennesketyper får passet påskrevet kan være en sann svir, men blir ofte en noe ensidig fornøyelse. Animerte malerier fra 1800-tallet bøter på ensidigheten, men helt redelig er Bøndene ikke.

august 2024
Og nesten alle hjerter gleder seg: Bruden Jagna (Kamila Urzędowska) bearbeides for bryllupsnatten ved å spinnes rundt og rundt. Foto: Another World Entertainment.

Man myser litt, kanskje briller skyves opp på neseryggen i vantro mens blikket vennes til at det vitterlig er animasjon. Med adaptasjonen av nobelprisbelønte Władysław Reymonts roman Chłopi («Bøndene», 1904–1909) viderefører ekteparet DK og Hugh Welchman sin særegne variant av «animert maleri», som noen kjenner fra deres forrige film, Loving Vincent fra 2017, om kunstneren Vincent van Gogh. Som et utmattende faktum kan det nevnes at Bøndene har fem malerier for hvert sekunds opptak med levende skuespillere. Hjernen bør gires om til en vital runde i galleriet, for ikke å si inn i maleriene, inn i folkelivet man bare kan forestille seg når man står overfor klassikere signert Vincent van Gogh, Jan Vermeer van Delft og andre i samme sjikt.

Samtidig med denne ominnredningen av hodet er det forbløffende hvor dyktige og presise (og livaktige) skuespillerne er, og framfor alt hvilken rå og ubarmhjertig verden rollefigurene deres lever i. Fyndordet «Jo vakrere landskap, dess styggere mennesker» påkalles mer enn en gang underveis. Bøndene kan nok ligne annet du har sett eller lest, men det er neppe formgitt på denne måten. Ikke godt å si hva dette er for et vesen, og hva som gjør mest inntrykk. Et mindre, men ikke ubetydelig spørsmål er hva det påtagelige laget av «fortegnet foto» gjør med opplevelsen.
(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller / logg inn med Vipps.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang


Fornyes til 199,- per kvartal