Den store politiske desillusjonen

I 2017 vant Emmanuel Macron og partiet hans En marche (nå Renaissance) valget i Frankrike med å spille på og forsterke splittelsene i blokkene til venstre og høyre. Med denne strategien klarte Macron å forene de velstående og velutdannede delene av det franske samfunnet rundt en politikk for å fortsette EU-integrasjonen og den nyliberale forvandlingen av den franske økonomien. Denne borgerlige sentrumsblokken hadde som sin store forse at den var sosialt og politisk homogen. Akilleshælen var at den manglet velgere, og dermed måtte lokke til seg andre samfunnsgrupper.

En utvidelse til venstre var fåfengt med tanke på at blokkens politiske prosjekt i all hovedsak dreide seg om reformer som ville svekke velferdsstaten. Den eneste muligheten var derfor å søke seg mot grupper som tidligere var del av høyreblokken. Regjeringen fikk dermed en statsminister fra høyrepartiet Les Républicains, og de viktigste ministerpostene ble gitt til kjente høyrepolitikere. Det ble stadig færre folk i regjeringen med bakgrunn fra venstresiden. Til slutt var det bare noen få igjen i underordnede stillinger, og noen andre med en uklar politisk identitet som hadde vært innom Sosialistpartiet (PS) i en kort periode, blant andre Gabriel Attal, som ble utnevnt til statsminister i januar i år. (…)