Film som virkelighetens språk

Pier Paolo Pasolinis (1922–1975) mest betydningsfulle filmer er formidable utfordringer til tilskueren om å akseptere at to tilsynelatende motstridende sannheter kan være gyldige på samme tid. Tilsvarende er tenkningen hans om filmmediet ladet av en spenning mellom den overordnede, totaliserende ambisjonen – å bygge et teoretisk reisverk med gyldighet for alle filmuttrykk – og en intens kjærlighet for betydningsmangfold og potensialitet. Spenningen forløses i troen på filmens utopiske mulighet til å restituere selve virkeligheten.

I virkeligheden laver vi film ved at leve består av åtte artikler om film Pasolini skrev fra 1965 til 1971, samt ett intervju med tidsskriftet Cinema e film, alle hentet fra samleutgivelsen Empirismo heretico («Kjettersk empirisme») og valgt ut av Antipyrine-redaktørene Mathias Ruthner og Mathias Kokholm. Tekstene er sømløst oversatt til dansk av Rasmus L. Bojesen, og er utstyrt med et glassklart og opplysende (om enn litt knapt) forord av kunsthistoriker Emil Leth Meilvang. (…)