Ved første øyekast så parlamentsvalget 4. juli ut til å gi det britiske establishmentet alt det ønsket seg: De destabiliserende kreftene tapte, mens det dominerende politiske sentrum ble styrket. Etter å ha styrt Storbritannia i 14 lange år preget av korrupsjonsskandaler og økonomisk turbulens, gjorde Det konservative partiet sitt dårligste valg noensinne og fikk bare 121 av 650 seter i parlamentet. Reform UK, ytre høyre-partiet til Nigel Farage, fikk bare 5, mens Scottish National Party falt fra 48 til 9 seter. Derimot fikk Labour, under sin nye leder Keir Starmer, 411 seter på et valgprogram som lovet budsjettdisiplin, tro på det frie markedet og NATO-lojalitet.
Samtidig var valgdeltakelsen på 60 prosent den laveste siden 2001. Labour fikk knappe 34 prosent av stemmene. Med 9,7 millioner stemmer fikk partiet en langt lavere oppslutning enn i 2017 (12,9 millioner) og i 2019 (10,3 millioner) da partiet ble ledet av sosialisten Jeremy Corbyn. Partiets forsøk på å rebrande seg som Storbritannias nye konservative parti for å stjele velgere fra det gamle, mislyktes. Minimalt med tory-velgere skiftet side. I stedet holdt de seg hjemme på valgdagen eller gikk over til Reform, som fikk fire millioner stemmer. I realiteten var valget mer eller mindre vunnet for Starmer på forhånd på grunn av det britiske valgsystemet med enmannskretser og én valgrunde. (…)
Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
