Uproar er atter en påminnelse om den avgjørende appellen i konflikt, utfordringer og annet som driver handlingen videre – ideelt sett med vår nysgjerrighet på slep. Skussmål som dette er gjerne indikasjon på kresen filmkunst og kustus på bruk av virkemidler, men en film kan selvfølgelig være renskrapt for unødig fyllstoff på samme måte som den simpelthen kan mangle kvaliteter overhodet.
Slike tanker meldte seg stadig under Uproar, en forunderlig slapp og likevel ganske sympatisk film fra New Zealand, en oppvekstskildring med identitets- og minoritetsproblematikk i fokus. Skjønt, fokus: Til tider smøres det på så man med et stikk av nostalgi kjenner den gamle fornemmelsen av skolefjernsyn og holdningskampanjer. Her er sentimental musikk, her er overtydelige scener, gjerne avløst av scener som er tilsvarende daffe rett etter, og med skuespillere som ikke akkurat kjemper om oppmerksomheten. (…)
Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
