Fredric Jameson var ikke bare en intellektuell gigant og det siste virkelige geniet i samtidens tenkning. Han var den ultimate vestlige marxisten, som fryktløst beveget seg på tvers av motsetningene som definerer vårt ideologiske rom – en «eurosentriker» med verker som skapte gjenklang i Japan og Kina, en kommunist som elsket Hollywood, særlig Hitchcock, og krimromaner, særlig Chandler, en musikkelsker som fordypet seg i Wagner, Bruckner og popmusikk. Det er ingen spor av kanselleringskulturens stivbeinte, falske moralisme i hans liv og verk. Det kan hevdes at han var det siste renessansemennesket. I sjokket over hans bortgang 22. september vil jeg her gi noen kortfattede observasjoner.
Det Jameson kjempet mot gjennom hele sitt lange liv, var mangelen på det han kalte «kognitiv kartlegging», det vil si evnen til å plassere våre erfaringer i en meningsfull helhet. Instinktene som styrte ham i denne kampen, var alltid riktige. For eksempel i et utmerket stikk til de moteriktige kulturstudienes avvisning av «binær logikk» etterlyste Jameson «en generell feiring av den binære opposisjonen». For ham gikk avvisningen av seksuell binaritet hånd i hånd med en avvisning av klassebinaritet. (…)
Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
