Kamala Harris og illusjonen om endring

I sin tale på Demokratenes landsmøte i august beskrev Michelle Obama «iveren, entusiasmen og euforien over igjen å stå på terskelen til en lysere framtid». De fleste i salen likte denne beskrivelsen, men for noen var bemerkningen sleivete, om ikke fornærmende. For burde ikke hun som demokrat mene at nåtiden var ganske så lys? Den sittende presidenten var tross alt demokraten Joe Biden, en lojal partifelle gjennom hele sitt liv, som dagen i forveien hadde holdt en mindre polert tale på samme scene. Var ikke Biden-årene et politisk lyspunkt?

På et vis konstaterte Obama bare det åpenbare. Det var begeistring og spenning i lufta på kongressenteret i Chicago. Bare få uker i forveien hadde alt tydet på at det kommende landsmøtet ville bli en søvndyssende, meningsløs affære. Nå var det nærmest berusende å være i bygget med disse plutselig håpefulle demokratene. Hver kveld var senteret sprekkfullt av overspente demokrater som skrek, applauderte vilt og ga stående ovasjoner. Det var tydeligvis tidenes sjakktrekk å erstatte Biden med hans visepresident, Kamala Harris. (…)