Problemet med Albertine, slik fortelleren i Marcel Prousts På sporet av den tapte tid (1913–1927) ser det, er at hun lyver og er lesbisk. Han er opphengt i løgnene: å avsløre dem er en lek. Han er besatt av Albertines venninner og avtaler, hvilke andre kvinner hun treffer, hvilken intimitet det er hun ikke forteller ham om.
Slik det kommer fram i begynnelsen av bind ni i den norske oversettelsen av Prousts erindringsverk – den første av to deler av Fangen – bor Albertine i et rom i gangen i leiligheten fortelleren (Marcel) deler med sin mor. Hun er hans «yndige fange», en hemmelighet, for unntatt moren og tjenestekvinnen Françoise, er det få som vet om henne. Marcels venner kjenner ikke til Albertine. Når han forlater et selskap om kvelden, tror de ganske enkelt at han går hjem for å sove: «Intetanende som han var om at en ung pike ventet på meg hjemme, roste Brichot meg for at jeg gikk direkte hjem og avsluttet kvelden så tidlig og veloppdragent, mens sannheten jo var at jeg først nå virkelig begynte den.» (…)
Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
