Fredens kontinent

På vinteren bor det bare tusen mennesker i Antarktis, et område på 14 millioner kvadratkilometer, 36 ganger så stort som Norge. Resten av livet på land består av noen få arter av lav og fugler som er tilpasset kulden. Det meste av berggrunnen er dekket av en iskappe, som i snitt er nesten to kilometer tykk og over fire kilometer tykk under iskuplene, som kuppelen der den russiske forskningsstasjonen Vostok har målt verdens kaldeste temperatur: -89 °C. Innlandsisen strekker seg ut i havet i form av ishyller, som dekker fire millioner kvadratkilometer, og pakkis (ismassen på havoverflaten) som når den er som størst i september dekker mer enn 17 millioner kvadratkilometer, eller et område sju ganger så stort som Middelhavet.

I tillegg til isen og kulden blåser det nærmest konstant voldsomme katabatiske vinder (bergvinder) med topphastigheter på over 300 km/t, og noen områder har mindre nedbør enn Sahara. De klimatiske forholdene gjør det lett å forstå hvorfor kontinentet er avskåret fra turbulensen i andre deler av verden. Det urolige havet rundt den sørlige polarsirkelen forklarer også hvorfor disse områdene først ble oppdaget på 1800-tallet. De enorme avstandene og klimaet har fram til nå gjort det tilnærmet umulig å utvinne mineraler, olje og gass. De store sjøfartsnasjonene nøyde seg med å jakte på det rike livet i havet, særlig hvalene, som nesten ble utryddet i første halvdel av 1900-tallet. (…)