Har man kustus på media, kan kartet ta seg friheter med terrenget, retrett kan framstilles som triumf, fienden som rotter og hva det skal være. Men hva når nederlaget er et ugjendrivelig faktum? Den språklige hybriden Schadenboner rant meg i hu mer enn én gang mot slutten av Fører og forfører, som der en snufsende Magda Goebbels famler etter et siste halmstrå: «Men hva med … die Wunderwaffe?» Vidundervåpenet? Ikke ferdig ennå, sukker ektemann Joseph, endelig i en situasjon han ikke kan redigere seg ut av. Inntil da har vi sett hans formidable forsøk på å lappe sammen ballongen, den vaklende forestilling om nazistenes bravader på slagmarken.
Stadig nye beretninger om heroisk motstand og lidelse sier litt om andre verdenskrigs varige fascinasjonskraft og voksende motivkrets. Vi har fått et utall varianter av ofrenes opplevelser eller inngående skildringer av overgripernes bestialitet, for ikke å nevne de plikttro utøvernes bemerkelsesverdige normalitet. Særlig denne del av grunnskolelærdommen er noe mange av oss aldri kommer helt over, hvor alminnelig det var med rasisme generelt og jødehat spesielt. Konvensjoner kan være så mangt: den enes samfunnslim, den annens lynsjemobb. Sterkest inntrykk gjorde beretninger om den store massen, den såkalte hvermannsen, som lot disse redslene skje, og gjerne overtok verdier fra rømte eller bortførte jøders hjem. (…)
Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
