Hevn i urettens verden

Folkemord fører overraskende sjelden til hevn, og hevn endrer sjelden de politiske styrkeforholdene. Kan hevn likevel være rett under visse omstendigheter?

januar 2025
Overlevende fra folkemordet mot armenerne, ca. 1915–1919. I 1920 startet Den armenske revolusjonære føderasjonen Operasjon Nemesis for å eliminere de ungtyrkiske lederne som sto bak folkemordet. Foto: Everett Collection / Shutterstock.

Mannen med spaserstokken segnet plutselig om. Han var blitt skutt i hodet av en mann som hadde fulgt etter ham fra hjemmet hans i Charlottenburg i Berlin. Drapsmannen kastet fra seg våpenet og stakk av, men folkemengden fikk tak i ham. Han het Soghomon Tehlirjan og var 23 år gammel. Mannen han drepte, var Mehmet Talat, mer kjent som Talat Pasja, innenriksminister og senere storvesir i Det osmanske riket. Han var hjernen bak folkemordet på armenerne i 1915. Etter nederlaget i første verdenskrig hadde han og mange andre av ungtyrkerne i det osmanske lederskapet søkt tilflukt hos sin tidligere allierte Tyskland.

Rettssaken mot Tehlirjan fikk stor pressedekning da den startet i begynnelsen av juni 1921, tre måneder etter drapet. I retten fortalte Tehlirjan at han hadde blitt traumatisert av å ha sett flere titalls familiemedlemmer bli massakrert, og at morens lik hadde beordret ham til å drepe Talat. Likvideringen av tyrannen var i virkeligheten del av en nøye forberedt plan fra Den armenske revolusjonære føderasjonen: Operasjon Nemesis, oppkalt etter hevnens gudinne. Målet var å eliminere gjerningsmennene bak folkemordet én etter én, inkludert «Nummer én», Talat. To år tidligere hadde Tehlirjan tatt livet av en forræder som hadde utarbeidet lister for de osmanske myndighetene med armenere som skulle arresteres. (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller / logg inn med Vipps.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang


Fornyes til 199,- per kvartal