I essaysamlingen What Comes After Farce (2020) fester den amerikanske kunsthistorikeren og kritikeren Hal Foster seg ved et besnærende moment hos den tysk-japanske kunstneren og teoretikeren Hito Steyerl (f. 1966). I sin kunstneriske praksis – videoinstallasjoner og essayfilm som reflekterer over digitalisering, reproduksjon og overvåkning – er hun ikke ute etter å avfeie eller avsløre det hun kaller «det militær-industrielle underholdningskomplekset», informasjons- og datateknologienes herredømme over virkeligheten. Snarere er hun ute etter å intensivere tapet av kontroll, for å kunne omfavne muligheten for en ny, subjektløs og ikke-menneskelig materialisme. En slik erkjennelse stammer fra et syn på det liberale demokratiet som for lengst dødt og begravet. Vi befinner oss i en tom post-historisk tid som ukritisk aksepterer floskelen om at det har blitt lettere å forestille seg verdens undergang enn kapitalismens endelikt.
I den tidlige fasen av 1980-tallets postmodernisme-debatter stilte Jacques Derrida sin samtids filosofer av en tilsvarende posthistorisk legning en drøss med inntrengende spørsmål: Hva skal egentlig denne typen apokalyptisk sjargong tjene til? Hvem er endetidsretorikken til gagn for? Hva er formålet med den? Nytelse, frykt, eller begge deler? Disse spørsmålene omformulerer Foster og lanserer noe av et credo for sin egen kritiske praksis: Hvorfor skal dagens venstreorienterte kritikere hengi seg til apokalyptisk defaitisme – som i praksis betyr frivol nihilisme, hvor håpet om reell forandring er gitt opp for godt nå som vi tross alt er omringet av flammesprutende politikere fra ytre høyre?
(…)
Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal