Jean Cocteaus eventyrfilm fra 1946 om skjønnheten og udyret, La Belle et la Bête, innledes med betraktninger om barnets tillitsfulle innlevelsesevne. Henvisningen er betimelig, da denne troskyldighet kommer godt med i møte med den franske multikunstnerens innfallsrikdom.
Om vi holder oss til filmskaperen Jean Cocteau, er det den selvreflekterende suiten Le sang d’un poète («En dikters blod», 1930), Orphée («Evige lenker», 1950) og Le testament d’Orphée («Orfeus’ testamente», 1960) som blant mange regnes som selve signaturen i Cocteaus filmografi, for ikke å si hans kunstneriske virke overhodet. (…)
Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
